Anmeldelse av Torkil Baden.
To personligheter skapte viktige trender i europeisk musikkliv gjennom 1800-tallet. Elef Nesheim forteller deres felles historie grundig og fargerikt.
Elef Nesheim: Mestermøter. Franz Liszt og Richard Wagner. Vennskap, konflikt og samhold.
Norsk Musikforlag 2017. 126 sider. Kr. 299
Gjennom drøye førti år hadde de jevnaldrende Franz Liszt og Richard Wagner et helt spesielt forhold. På det private plan var det vennskap, konflikt, inspirasjon og samhold. Samtidig påvirket de komponister, musikere og publikum som få andre i sin samtid. Boken er organisert kronologisk, og dette pionerarbeidet skildrer de 23 gangene Liszt (1811-86) og Wagner (1813-83) møtte hverandre.
Elef Nesheim har allerede skrevet en rekke bøker fra norsk og europeisk musikkhistorie. Den pensjonerte professoren i musikkhistorie fra Norges Musikkhøgskole ligger ikke på latsiden. Bak det nye manuskriptet ligger det en gjennomgang av mye utenlandsk litteratur siden den norske ikke er særlig stor. De mange illustrerende fotos er tatt på stedet av Liv Skjelbred, men det er også mange eldre portretter (en del mangler kildeangivelse).
I begynnelsen var det den berømte Liszt som åpnet dører for den unge Wagner. De to personlighetene, «genier» som Nesheim (litt for) ofte kaller dem, skapte et nettverk der Schumann, Berlioz, Johan Svendsen, Nietzsche og mange andre av 1800-tallets ledende personligheter hadde en plass. Brahms var fanebærer for en annen og mer konservativ utvikling.
Politikk, erotikk og økonomi spilte en stor rolle for hvordan deres liv utviklet seg. Jentefuter var de begge. Plutselig ble det et forhold mellom den gifte datteren til Liszt, Cosima von Bülow, og den gifte Richard Wagner. Liszt var blitt katolsk prest og kom med moralprekener, han som selv hadde atskillige svin (dvs. kjærester) på skogen!
I språkføringen mistenker jeg skribenten for å overføre litt raskt fra sine kilder med uttrykk som «honorære personer». «gudelig kjærlighet», «Salomon» (i stedet for Salomo), og «klare erotiske antydninger» om en opera uten at det blir særlig forklart.
Nesheim legger boken frem som både en «historiebeskrivelse» og en «fagbok innen musikkhistorie». Jeg oppfatter den mest som det første, som en biografi som refererer begivenhetene gjennom drøye førti år, og det er lite musikalsk vurdering. Nesheim forteller at de skrev brev, spilte sin musikk ved sine samvær og fikk impulser fra hverandre. Også når vennskapet sto i fare, promoterte Liszt Wagners musikk.
Det fortelles at den radikale utviklingen i Wagners harmonikk skyldtes de symfoniske diktene til Liszt. Her hadde det vært interessant med litt mer kjøtt på bena, gjerne analyser og spekulasjoner i mer musikkanalytisk retning. Da hadde boken stått sterkere som musikkhistorie uten å miste sin fortjeneste appell til et stort publikum.
Fortellingen er fra en ny synsvinkel, og den er levende og ryddig, metodisk år for år. Det kunne blitt oppramsende, men det fylles inn med mange fargerike detaljer.
