Den Norske Opera & Ballett Bjørvika Mesteraften 2012 – Safe as Houses, Shoot the Moon, , Nasjonalballetten, koreografi: Paul Lightfoot og Sol León
Det er snart syv år siden vi ble kjent med koreografene Paul Lightfootog Sol León for første gang her i Norge. Tross dårlig forhåndssalg av billetter spredte det gode ryktet seg raskt via jungeltelegrafen. Siden den gang har mye skjedd, både med koreografene og i samfunnet for øvrig, men det hyggelige er at Lightfoot og León har utviklet seg til det bedre. Noe vi for syv år siden ikke trodde var mulig. På Operaens hovedscene fremføres nå to nye koreografier og et hyggelig gjensyn med den sterke ”Shoot the Moon.” Det er tydelig at Nasjonalballetten elsker å jobbe med koreografduoen, for her er alt finslipt til minste detalj.
Paul Lightfoot er opprinnelig fra Cheshire i Storbritannia og er nå kunstnerisk leder for Nederlands Dans Theater, som flere ganger har gjestet operaen. Sol León er fra Córdoba i Spania og har vært tilknyttet samme kompani som Lightfoot siden 1985. Da koreografene var på et vinterlig besøk i hovedstaden for noen år tilbake, bodde de i en leilighet med usikt over iskald Oslofjord og en by kledd i kong vinters drakt. De ble imponert over Ola og Kari Nordmann, som trosset kulde og snø og forsatte med iskalde utendørsaktiviteter. Dette er utgangspunktet for kveldes første koreografi, ”Safe as Houses.” En stor hvit vegg roterer rundt i sirkel, i ulikt tempo og med ulike lyssettinger. Akkurat som vinterværet i Norge. 3 sortkledde dansere, med Maiko Nishino og Philip Currell i spissen, møter på den andre siden av veggen 8 hvitkledde dansere. Johan Sebastian Bach sin musikk er kraftfull og melankolsk på samme tid. Begrepet perfeksjonisme føles riktig, og når Tom Bevoort sin lysdesign er akkurat så dempet som man føler seg innvendig, blir det hele en god opplevelse for både kropp og sjel.
Lista ligger derfor høyt foran de to neste koreografiene. ”Shoot the Moon” var et veldig hyggelig gjensyn. Koreografien handler om mellommenneskelige utfordringer og her er det scenografien som tar pusten fra deg. Nok en gang er det rotasjonen i kulissene som fanger blikket, men også forsterket med to kameramenn som filmer dansere vi ikke kan se direkte på scenen. To enorme lerret skaper derfor en ny dimensjon. Strålende danset nok en gang, og som sist imponeres vi mest over Kristian Alm.
I den siste koreografien for kvelden vil Lightfoot og León litt for mye. Det blir mye vokal i begynnelsen, noe som forstyrrer mer enn det griper. Det tar derfor ti minutter før handlingen begynner å ta form, så det virker noe uferdig i starten. Midtveis snur det, og de vakre elementene får lov til å bli kontraster til de grusomheter vi er vitne til. Nok en gang er lyssettingen et herlig høydepunkt, kombinert med virkningsfulle kulisser. En koreografi som har rom for vide tolkninger, og var faktisk samtaleemne på manges lepper utover kvelden. Denne koreografien ble også Rickard Suttie sin avskjedsforestilling. Vi vil savne Suttie, men håper han dukker opp som koreograf om ikke altfor lenge.
