Premiere Det Norske Teatret, Scene 2, 25. 1. 2008
Witold Gombrowicz: Yvonne
Med: Ingrid Bolsø Berdal, Torbjørn Eriksen, Jon Eikemo, Ingrid Jørgensen Dragland, Ståle Bjørnhaug, Ellen Dorrit Petersen, Morten Espeland, Thomas Bye, Wenche Elena Medbøe/Ulrikke Greve, Dag Christian Klevås Rye, Regi: Cilla Back
Når den unge finske regissøren Cilla Back for første gang gjestet Norge, førte det til en modig iscenesettelse av polske Witold Gombrowicz’s stykket «Yvonne» på Det Norske Teatrets scene 2.
I Backs regi ser jeg et ønske om å synliggjøre både de alvortunge, psykologiske smertepunktene i Gombrowiczs litterære verk, men også forfatterens sans for det humoristiske, tilspisset til det groteske, burleske og absurde. Med denne fortellerstilen klarte Gombrowicz å avdekke samfunnsstrukturer og de stille innforståtte konvensjonene som preger menneskers relasjoner til hverandre. På tvers av sosiale sjikt speiler Gombrowicz individets begrensninger, utilstrekkelighet og den ubønnhørlige avhengigheten av relasjon til andre for å erkjenne seg selv og verden rundt.
I forestillingen på scene 2 fortelles det om prinsen Fillip som står på barrikadene for å forbli en fri sjel. En rastløs ung mann og prins, fremstilt av Torbjørn Eriksen, tilbringer sine relativ meningsløse dager på hoffet. Omgitt av dronningen (Ingrid Jørgensen Dragland) og kongen (Jon Eikemo), rådgivere og det øvrige hoffaristokratiet støtter han en dag på en fascinerende, annerledes skikkelse: Yvonne. Hun dukker opp i følge av 2 «tanter» fra underklassen. Disse klager og bærer seg over byrden den urovekkende, stygge og vanskapte Yvonne utgjør for dem.
Her gnistrer det, i mine øyne for første gang, når tantenes dobbeltmoral i all sin stakkarslighet viser den stygge moralske skyggesiden også av underklassen. Godt spilt av Wenche Elena Medbøe og Ulrikke Greve.
Ja, og hvem er nå Yvonne, hovedpersonen i stykket egentlig? Dette spørsmålet finner vi også i programheftet.
Spilt av Ingrid Bolsø Berdal, møter vi Yvonne i starten som en nærmest viljeløs marionettdukke, holdt i usynlige tråder med 2 grå-svarte ballonger. Er hun alvorlig syk? (spastiske bevegelser forsterker dette spørsmålet). Er hun lidende eller utstøtt? Er hun den kloke, tause? Er hun ondskapen selv? Hvordan denne karakteren ville utvikle seg videre vekket min nysgjerrighet i aller høyeste grad.
På dette punkt må jeg nevne at vi her bli konfrontert med en annerledes, og på norske scener ikke så ofte å finne, fysisk spillestil. Den veksler mellom naturalistisk og stilisert, og spesielt Ingrid Bolsø Berdal’s spill gir det tydelig absurde preget.
Befriende, modig, spennende og forfriskende når kroppens og bevegelsens bærekraft i skuespillteknikken får slippe til. Det underbygger den tragikomiske sjangeren som også rommer forfatterens sympati for store komikere som Buster Keaton og Charlie Chaplin.
Men til tider blir det for mange isolerte, komiske situasjoner som lever sitt eget liv.
Når man ønsker å provosere med absurd, grotesk spill, forventer jeg at det komiske bæres frem av det tragiske, slik at latteren forblir en stund i halsen før den eventuelt slippes fri. Jeg vil føle meg intelligent utfordret, ikke komisk underholdt!
Kongen (Jon Eikemo) og dronningen (Ingrid Jørgens Dragland) representerer fint aristokratiets konvensjoner, og spiller godt og groteskt hvilke masker og løgner de bærer når Yvonnes tilstedeværelse på hoffet utvikler seg til en eneste stor udefinerbar trussel.
Men her ønsket jeg meg presisere og farligere aristokratiske karaktertegning av regien. Når deres falske, intrigante, mobbende og dermed farlige indre blir avdekket, da burde samfunnskritikken og psykologiske stikk svi seg mer oppsiktsvekkende inn i publikums litt forvirrede sinn.
For meg forble disse hoff-menneskene og Yvonne på trygg avstand, litt som en eventyrfiksjon.
Selv det faktum at Yvonne må drepes til slutt skaper ikke skikkelig ubehag i meg.
Yvonne symboliserer en slags katalysator for at menneskene rundt henne kommer i konfrontasjon med seg selv. Skal hun symbolisere det enkle, alminnelige, altså oss? Det fikk jeg ikke noe klart svar på, men budskapet bæres likevel.
Francesco Calcagnini’s scenografi gir plass til det absurde. Et akvarium med pirayaer projisert på 3 store lerret og spennende scenegulv med svart-hvite ornament-installasjoner gir et tidløst og surrealistisk preg. Når pirayaen får mat og kaster seg over godbitene, vekker det i meg bitter assosiasjon til menneskenes brutale behov for å gå løs på noe som er svakere og dermed heve seg over andre.
Bordene som ble båret inn i sluttscenen, ga et unødvendig naturalistisk preg helt til slutt.
Lys og lyd var spennende virkemidler i denne absolutt interessante forestillingen.
Yvonne blir kvelt av et fiskeben til slutt. Jeg skulle bare ønske at jeg hadde blitt mer provosert slik at latteren også blir sittende fast i halsen min.
