Den Norske Opera & Ballett Music Hall, Nasjonalballetten
Et nytt operahus var det som skulle til for å blåse nytt liv i Nasjonalballetten. Siden åpningen har publikum fått oppleve en rekke forestillinger der kreativiteten har fått blomstre. Denne gangen er det Scene 2 som er forvandlet til et revyteater etter inspirasjon fra «Music halls» i England og Frankrike. Stolradene er ryddet bort. Runde bord med hvite duker og behagelige stoler fyller rommet, og et feststemt publikum får lov til å slippe inn i salen i god tid før forestilling. God mat og godt drikke bestilles og festen kan starte.
Bjarte Hjelmeland er kveldens konferansier og loser oss gjennom 10 herlige bidrag, i en salig blanding av ballett, revy og musikk. Hjelmelandselv har to sterke nummer på egne skuldre. Hans hylles til Wenche Fosser rørende. Dag Frølands tekst der han hyller sin avdøde kollega Leif Juster er tekstutgangspunktet, og Hjelmeland har behandlet materialet med respekt. Han gnistrer også fantastisk i «Jeg er som jeg er» fra La Cage aux Folles.
Åpningen er sterk. Allegro Brilliante av George Balanchine er et praktfullt stykke arbeid. Christine Thomassen og Dirk Weyershausengjør begge sterke rolletolkninger og danser fremragende. Særlig sistnevnte treffer virkelig godt. Hedda Staver Crook briljerer deretter i «Five Brahms Waltzes in the Manner of Isadora Duncan.»
Programmet sier intet om kjolesømmen, men kostymet er som skapt for Frederick Ashton sine trinn.
Kvelden er også spekket med humor. Christian Spuck sin «Le Grand Pas de Deux» er ustyrtelig morsom. Jo mer du kjenner ballettens bevegelser, jo mer brutalt festlig blir koreografien. I Jules Perrot/Dinna Bjørn sin «Pas de Quatre» er det fire herrer i lekre rosa kostymer som råder scenen. Koreografien er laget i 1845 der datidens fire største dansedivaer var samlet på samme scene for første gang. Ikke intrigefritt kan man tenke seg, noe Dinna Bjørns presise tolkning understreker.
Det var dog to ganger Pas de Deux som imponerte oss mest. Gjestedanserne James O’Hara og Daisy Philips danset den dyriske koreografien “Faun” til Sidi Larbi Cherkaoui på en strålende vis. Det er mer akrobatikk en dans, og gir oss en gripende opplevelse der følelsene til slutt vinner. Miharu Maki og Gakuro Matsui gjorde også et sterkt inntrykk i en Pas de Deux fra Don Quixote. Danset med letthet, innstudert presist av Richard Suttie.
