Bjørvika, Shoot the Moon – dancingmadlybackwards/The Wake/Access/Shoot the Moon, Koreografi: David Dawson/Jo Strømgren/Sølvi Edvarsen/Paul Lightfoot og Sol León, Nasjonalballetten
Det er alltid med forventning man setter seg til rette i vår nye fabelaktige opera og fire nye koreografier venter. Det er kanskje viktig å dvele litt ved dette akkurat nå, for det er faktisk vårt nye operahus som danner grunnlaget for at de nye koreografier som vises blir så fantastiske på scenen. Scenerommet er deilig stort og det er muligheter for uventede scenografiske effekter. Ny teknologi åpner nye dører, og alt dette i sum gjør at Shoot The Moon blir en kveld i nyskapende innpakning, hvor tre av fire treffer blink.
“dancingmadlybackwards” er rett og slett en estetisk nytelse. Gakuro Matsui åpner uten musikk med et enormt lyssatt lerret som bakteppe, brettet på asiatisk vis. John Ottos enkle, men effektfulle scenografiske element er sårt og blender publikum i all sin prakt. Dette blir ett av to høydepunkter denne kvelden, og danserne beveger seg deilig til Peteris Vasks “Viatore” der alle fremhever seg og ingen kommer i skyggen. Det er underlig at det er pause etter denne tyve minutter lange koreografien, for Jo Strømgrens “The Wake” faller igjennom som koreografi nummer to mye på grunn av manglende kontrast i forkant. Jo Strømgren er en effektmaker og som scenograf er dette utrolig spennende og mystisk. Det er det urnorske som skal frem, og Bergmund Waal Skasliens musikk er fortreffelig Gyntisk. Koreografien og danserne faller likevel helt igjennom, og drukner i Bregje van Balens kostymer og en altfor ambisiøs scenografi. Synd, for dette har potensial.
Christopher Kettner tar avskjed med Nasjonalballetten med Sølvi Edvardsens koreografi “Access,” der han sammen med Victoria Herbert blir lærermester i hva utholdenhet og presisjon gjør med en god koreografi. Det er renskårent og lekkert, og akkurat passe langt. Det er sårt, vakkert og intenst på samme tid, og dette er dans som engasjerer sitt publikum. Koreografien har også vokst i positiv retning etter premieren i Bærum for drøyt to år siden. Kveldens andre høydepunkt, og det absolutt største, er det duoen Lightfoot/León som står for. “Shoot the Moon” tar oss med inn i tre stuer, og ved hjelp av dreiescenen får vi innblikk i hva som skjer i de lukkede rom. Til tider utrolig sterkt og rørende, til tider opprørende og gripende, men hele tiden er det fokus på dansen. Imponerende. Det må i tillegg nevnes at vi sjelden har sett en så GOD utnyttelse av LIVE-kameraoverføring. Det stjeler ikke oppmerksomheten, men bygger opp under det som skjer på scenen. Strålende utført.
Artikkelen er skrevet på bakgrunn av en ordinær forestilling
