Nationaltheatret 8.5.2001
Fosse: Nokon kjem til å komme
Gisken Armand, Nils Ole Oftebro, Bjarte Hjelmeland
regi: Runar Hodne
Jon Fosse etterhvert veletablerte teaterstykke som hadde urpremiere på Det Norske Teatret i 1996 og siden satt opp både i Danmark, Sverige og Frankrike, vært spilt som radioteater i Norge og Frankrike, er nå satt opp på Nationaltheatret. Dessuten ble det laget en opera over teksten som ble framført under Ultima-festivalen i fjor høst.
Dette stykket presenteres på bokmål, teksten sitter godt og Jon Fosses spesiale, hans stadige repetisjoner både av replikker og temaer, blir glimrende ivaretatt og gitt et nyansert og følelsessterkt uttrykk av både Gisken Armand som spiller Hun, Nils Ole Oftebro som spiller Han og Bjarte Helmeland som spiller Mannen.
Det er en utfordring å mestre og stadig gi et nytt uttrykk når tekstbrokker gjentas så hyppig. Det er lett i slike sammenhenger at nerven i stykket blir borte når skuespillere ikke klarer å holde spensten i dialogen. Men her sitrer det gjennom det hele.
Handlingsmessig befinner vi oss i et gammelt nedslitt hus på et avsides sted ved havet hvor et par nettopp ankommer fordi de ønsker å komme vekk fra venner og kjente, ha tid til å være sammen og som de sier, hvile i hverandre.
De er akkurat i ferd med å gjøre seg kjent med huset og fryde seg over hverandres nærhet, så dukker Mannen opp. Det vil si, han som har solgt dem huset og som er den eneste som bor i noenlunde nærhet.
Bjarte Helmeland formidler denne karakterens insisterende pågående genanse, med undertoner av ennå ikke utført handling. Og Gisken Armand i nesten stum dialog med dette er talende i sine svar.
Den enkle handlingen har et dramatisk driv og en underfundighet og humoristiske brokker.
Forestillingen varer en time og kulissene er bygget rundt der hvor skuespillere og publikum oppholder seg. Det er plass til vel 50 tilskuere og skuespillerne spiller mellom ‘benkeradene’ så vi som publikummere kommer helt nær. Det bærer godt hele veien gjennom.
Det er ingen ting som slår godt teater når det formidles av så dyktige skuespillere. Instruktøren Runar Hodne gjør med denne oppsetningen sin diplomoppgave ved Statens Teaterhøgskole og etter denne forestillingen å dømme mestrer han allerede godt sitt metier og har sammen med skuespillerne utarbeidet et uttrykk som lever.
