Den Norske Opera & Ballett, Bjørvika 22.1.2015. Edvard, Carte Blanche, kor.: Marcos Morau.
Edvard Munch er en av våre fremste nasjonalskatter som har inspirert kunstnere verden over til å gi publikum nye øyeblikk av magi. Den unge spanske koreografen Marcos Morau er en av dem. Beundrer av Munch sine verk, både på lerret og i tekstformat. Koreografen er etter eget utsagn inspirert av den mørke Munch, og serverer en scenebilde preget av angst, sykdom og død.Scenografisk (Enric Planas) ser vi sykesenger, omgitt av en skillegardin i lett hvitt stoff. Kostymene (David Delfin) er hvite, i flere lag. Lysstoffrørene hengene fra taket i helhvitt. Alle blodårene skal synes, og ingen steder kan man skjule seg fra den brutale sannhet. Harde trommeslag (naturligvis på en hvit tromme) braker det hele i gang i hjertetakt, og underveis kommer også (overtydelig nok) det hvite kors til syne. Koreografien er oppdelt i tretten sekvenser, alle ledsaget av bearbeidede tekster Edvard Munch skrev selv, opplest av danserne. Tekster om eksistensielle spørsmål, med dybde og til ettertanke. Tekstene finnes i forestillingens program og krever mye mer enn å bli lest opp raskt i løpet av forestillingen.
Det var rammene. Ingen dansetrinn nevnt enda, og det er det en god grunn for. Her drukner enhver bevegelse i innpakningen. Den tydelig inspirerte koreografen vil alt for mye, og verket har åpenbare (og til tider banale) referanser til Munch sitt liv og skaperverk. Til vakker musikk, i kontrast til Luis Miguel Cobo sin grufulle lyddesign for øvrig, skapes et rom fullt av tomhet. Det finnes ikke engasjement. Danserne tror ikke på det de gjør og det blir en veldig lang time for oss som sitter i salen. En koreograf som glemmer dansen, er ingen god koreograf, tross en imponerende merittliste så langt. Denne gangen traff han ikke.
