Premiere Det Norske Teatret 23.1.2003
Aischylos: Orestien
Paul-Ottar Haga, Gjertrud Jynge, Kim Sørensen, Sigve Bøe, Line Verndal, Kirsti Stubø, Svein Tindberg, Jorunn Kjellsby, Øyvin Berven, Svein Erik Brodal, Torgeir Fonnlid, Ulrikke Greve, Jon Eivind Gullord, Ragnhild Hilt, Unn Vibeke Hol, Paul Åge Johannessen, Magne Lindholm, Trini Lund, Wenche E. Medbøe, Hilde Olausson, Tone Ringen, Grethe Ryen, Per Schaanning, Sverre Solberg
regi: Silviu Purcarete
Det Norske Teatret har etterhvert etablert tradisjon med å sette opp gamle greske tragedier, både av Evripides og Sofokles. Nå har de valgt Aischylos og Orestien, en trilogi basert på en gammel gresk legende bestående av Agamemnon, Sonofferet og Eumenidene. Det ble skrevet for ca. 2500 år siden og er fortsatt i all sin tragiske høydramatikk aktuelt.
For de som kjenner sin greske antikke historie er vi nå i Mykene mot slutten av grekernes krig mot Troja. Kong Agamemnons dronning Klytamnestra har i lang tid levd sammen med Aigistos, en overlevende ætling etter de store blodhevns- familiekonfliktene. Barna, Elektra og Orestes, venter sammen med byens borgere på farens tilbakekomst. Agamemnon ofret sin datter Ifigenia til guden Artemis for å få vind for å dra til Troja. Dette har Klytamnestra aldri forsonet seg med og planlegger hevn.
Agamemnon blir ønsket velkommen og blir lurt i bakhold og drept sammen med sitt krigsbytte, den synske Kassandra. En stor udåd mot gudene er begått og må etter tradisjonen hevnes. Orestes vokser opp i landflyktighet og kommer senere tilbake for å utføre hevnen gitt av et orakel i påbud av guden Apollon, noe som igjen medfører den groveste udåd, et barns drap av sin mor. Hevngudinnene forfølger ham med den ytterste plage.
Rumenske Silvia Purcarete som i 1997 satte opp En midtsommernattsdrøm på samme scene, har gjennom lang tid satt opp både de greske klassikerne og stykker av Shakespeare. Han uttaler at for han er det viktig med avstand til tematikken, noe han i liten grad opplever med samtidsdramatikken. Tradisjonelt hadde man et kor og få skuespillere i antikken. Dette beholder Puircarete, noe som i utgangspunktet er en god ide og iført byråkratdresser og dokumentmapper gir dette i deler av stykket en interessant virkning. Men effekten overbrukes, utvannes og mister sin spenst og nerve. I tillegg fremfører de ikke teksten samstemt slik at det er vanskelig å oppfatte den.
Det samme skjer med gruppen av kvinner rundt Elektra senere i stykket hvor noe som skal være angstfylt og dramatisk venting på Orestes smuldres til koreografi. Det samme skjer med hevngudinnene som er stoppet ut som høygravide kvinner som i messende hviskende kor blir totalt ufarliggjort. Derved blir de komiske i stedet for grusomme og hevngjerrige.
Dette er uhyre krevende dramatikk med groteske scener. Det er løst med store blodige tablåer omgitt av kraftige truende scenografi og lydkulisser som skjærer gjennom marg og ben. Dette fungerer bare delvis. Det tipper fort over og blir overdramatisk, uttværet og mister nerve. Agamemnons ankomst blir nærmest en parodi i motsetning til Kirsti Stubøs Cassandra som er nesten naken, hylende av galskap og redsel i sin groteske framstilling.
Gjertrud Jynge som Klytaimnestra har fått den nesten umenneskelige oppgaven å bare i brokker nå denne kvinnens hevntørsthet, raseri og forsmåddhet.
Mot slutten hvor oppgjør mellom guder og mennesker finner sted blir valg av kostymer og koreografi gitt et uttrykk som kommer i veien for det alvorlige oppgjøret med den meningsløse blodhevnen. Her fremmes gudenes pålegg om at forbrytelser skal vurderes og dømmes, dette ilagt kimen til et demokratisk rettssystem.
Personlig får jeg en opplevelse av at Det Norske Teatrets scenerom som gir så mange tekniske muligheter, kan for enkelte instruktører lett friste til effektmakeri og gigantomani, noe jeg mener deler av denne forestillingen bærer preg av. Dette er en tekst som er så sterk i seg selv og som kan skape så stor innlevelse at den virker best i et mer nakent uttrykk.
