Premiere Nationaltheatret 26.1.2002
August Strindberg: Påske
Laila Goody, Trond Espen Seim, Kari Simonsen, Silje Færavaag, Jan Gunnar Røise, Per Jansen
Regi: Alexander Mørk-Eidem
Sesongen på Nationaltheatret åpner sterkt med et stykke som baserer seg på de gamle pasjonsspilltradisjonene ved påsketider, Strindbergs Påske som han skrev i løpet av tre uker i 1900, . Dette verket er ikke så hyppig oppført som mang av hans andre kjente verk. Stridnberg ønsket selv at ved førsteoppførelsen skulle den unge Harriet Bosse ha rollen som Eleonora, datteren. Urpremieren var ingen suksess men neste oppførelse i påsken ble stor suksess. Bosse ble forlovet med Strindberg og senere hans kone.
Temaet er en familie hvor faren er fengslet pga. underslag av umyndiges midler, hvor den unge gymnasiasten Benjamin (Jan Gunnar Røise) er en av dem og innlosjert i familien. Datteren – Laila Goody – er på institujon på grunn av dyp depresjon. Moren – Kari Simonsen – vil ikke innse hva som har skjedd og har snudd de faktiske forhold på hodet, og har dels isolert seg for å unngå kreditorer. Sønnen Elis – Trond Espen Seim – underviser og prøver å holde konkursen unna hjemmet. Oppgjøret mellom hovedkreditoren spilt av Per Jansen og sønnen er fint fremstilt hvor vi også får tydeliggjort at veien gjennom fornedrelse og angst også medfører selvransakelse og også overvinne elementer av såret stolthet.
Vi følger disse i løpet av tre dager gjennom deres kamp, frykt og lidelse til konfrontasjon, forsoning og tilgivelse.
Alle danner gode karakterer ut av sine roller. Det er gjennomført godt spill, tett, energisk med sordin men med innlevelse og indre nerve.
Spesielt Laila Goody gir et rørende bilde av den unge kvinnen som har påtatt seg all skyld og gjennom dette opplever at virkeligheten brister. Men også hennes naive klokskap og innsikt fører henne gjennom motgangen. Sjelden nyansert og gripende.
Stykket har flere partier med tette samspillsekvenser som utdyper relasjoner og problemer på en finstemt måte.
Dette er et stykke hvor man på en ypperlig måte får drøftet problemet sannhet og rettferdighet kontra tilgivelse, og utdype det gamle ordspråket ‘la nåde gå for rett’ uten at det virker konstruert.
Oppsetningen er scenografmessig flyttet frem i tid til ca. 50/60-årene, noe som er forsåvidt forståelig for å gjøre det mer aktuelt. Men det punkterer noe av dramaet i handlingen med forbrytelsene og redselen for konkurs.
Musikken som brukes i enkelte partier blir spilt for høyt og teksten i de svenske folketonene blir overtydelige i forhold til dramaet. Det samme gjelder lyden som blir brukt til å forsterke sønnens angst og redsel. Dramatikken er sterk nok i seg selv. Bachs orgelmusikk fungerer derimot godt.
Instruktøren Alexander Mørk-Eidem har poengtert at dette stykket ble valgt hovedsakelig fordi teateret mener at det er viktig i vår urolige tid å poengtere forståelse og forsoning.
Stykket spilles i ett i en time og femti minutter, et meget riktig valg da en pause i dette stoffet ville bryte dramatikken.
