Premiere Oslo Nye Teater 4.9.2003
Noël Coward: Privatliv
Mari Maurstad • Dennis Storhøi •
Helle Haugen • Johannes Joner regi: Vibeke Bjelke
Noël Coward (1899 – 1973) startet som entusiastisk ung skuespiller og begynte i ung alder også å skrive dramatikk hvor han ofte spilte selv. temaene var varierende, både det mer humoristisk poengterte til det dypt seriøse. Han ble etterhvert stor både i USA og Storbritannia og hans aktive karriere strakte seg helt opp mot 60-tallet, som også inneholdt TV-dramatikk og sangtekster.
Private Lives (1930) ble spilt på Oslo Nye Teater i 1945 er en komedie hvor også seriøse temaer taes opp.
Stykket handler om to par, Elliot (Dennis Storhøi) og hans kone Sille (Helle Haugen) og Amanda Bryn (Mari Maurstad) og hennes mann Victor – Johannes Joner. Begge parene er på bryllupsreise på et fasjonabelt sted og er så-å-å-å lykkelige. Snaggen er bare at Victor har tidligere vært gift med Amanda, et meget stormfyllt dramatisk, lidenskapelig forhold som endte i bortimot katastrofe for noen år siden.
Så treffes de igjen på hotellets terasse og etter noen innledende runder braker de sammen på nytt. Følelsene er fortsatt sterke og de beslutter å rømme sammen.
Rammen er lagt til vår tid. Denne delen av stykket blir meget ujevnt spilt. Det virker på meg som om 30-tallets stilen som stykket opprinnelig er skrevet i ikke er vellykket ført opp til nåtid. Dialogen er ikke kjapp nok og det er ikke snert nok i replikkene som egentlig er dels friske og dels anmasende. Det virker som om skuespilllerne ikke har bearbeidert stoffet godt nok, det sitter ennå ikke helt inne.
Mari Maurstad er den som står sterkest i kvartetten og tar størstedelen av dette på hælen med stor friskhet.
Neste scene fortegår i hovedsak i en stor sirkelseng med erotisk lek, heftig begjær og småkrangling før det hele braker løs i kamp. Her også lider tidssettingen under at man tar noen kjappe for lettvinte erotiske trinn i retning av den engelske filmen I bare messingen og andre hentydninger.
Cowards replikk-kunst og hans eleganse parret med treffsikkker poengtert utlevering blir her dels borte i sengelek. Men mot slutten virker det som om skuespillerne er blitt mer varme i det heftige fysiske uttrykket og det fungerer bedre og når mer ut.
Fortsatt er det Mari Maurstad som bærer stoffet gjennom sitt spill.
Det er blitt en ujevn forestilling hvor hensikten spriker i flere retninger. Det blir ikke noe samlet driv.
Personlig tror jeg instruktøren hadde vunnet på å fremstille det mer stilrent.
