Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 23.4.2010 Prokofiev/Schnittke: En sporvogn til begjær, Nasjonalballetten, koreografi: John Neumeier, klaver: Steffen Horn
Skepsis er en fasinerende ting, og foran Nasjonalballettens oppsetning av En sporvogn til begjær må det innrømmes at den siste opplevelsen med dette stykket var av det sterke slaget. Kjersti Holmen briljerte på Nationaltheatrets hovedscene og tok pusten fra de fleste. Det blir derfor et ekstra kvalitetsstempel når vi nå kan meddele at Tennessee Williams sitt skuespill også er en fryd for øyet også som ballett. Eugenie Skilnand skal ha mye av æren for det. Hun danser klokkerent og med en eleganse som er upåklagelig. Fra orkesteret får man også oppleve en tilstedeværelse og scenisk utstråling som få ballettdansere har.
I John Neumeiers scenografi og koreografi kommer vi svært nær Blanche du Bois. Det er nakent, intimt og opprivende. Det som man på en teaterscene blir tvunget til å tolke, kommer i en ballett mer rått til uttrykk. I andre akt kommer også råskapen til sitt høydepunkt når Blanche brutalt blir voldtatt av Stanley Kowalsky. Scenene mellom Eugenie Skilnand og Kaloyan Boyadjiev er noe av det mektigste vi har sett i Bjørvika. Det eneste som svikter i denne oppsetningen er et par partier med hele ensemblet på scenen. Det som skulle vært en kontrast, blir bare rotete og for distansert fra 
de nære møtene vi ellers opplever.
En sporvogn til begjær er nok et bevis på at den som våger som oftest vinner.
