Sesongpremiere Den Norske Opera 15.11.2001 Prokofiev: Romeo og Julie, koreografi: Michael Corder, Nasjonalballetten
Som mange er kjent med eksisterer det etterhvert flere ballettversjoner av Romeo og Julie samt teater, filmer og operaer av ulike komponister. Prokofiev skrev sin musikk på midten av 30-tallet. Den engelske danseren og koreografen Michael Corder var fascinert av musikken og ønsket å lage sin egen koreografi og dette oppdraget fikk han for Nasjonalballetten av Dinna Bjørn i 1992. Forestillingen har siden vært oppført 37 ganger, men den har også vært danset tidligere på Den Norske Opera i andre versjoner.
Det er to lag som danser denne oppsetningen hvor nesten alle rollene er dublettert. På sesongpremieren var det Beatrix Balacs som danset Julie og Richard Suttie som danset Romeo. De skal alternere med Sissel Aarseth og Christopher Kettner.
Balletten følger Shakespeare’s drama. Vi er i Verona på 1500-tallet og adelsslektene Capulet og Montague har utkjempet sine feider i løpet av mange år. Balletten er inndelt i tre akter og foregår i hovedsak på markedsplassern/torvet og i Capulets hjem. Åpningsscenen begynner med Romeo som gjør kur til Rosalind. Vennene erter og driver ap med ham og det er dans og folkeliv på torvet. Så kommer Tybalt og så er den humoristiske utprøvingen i gang som etterhvert utvikler seg til dramatiske kampscener hvor de to slektene er dypt involvert.
Så beslutter Romeo og hans venner å gå maskert på ball hos “fienden” hvor han treffer Julie. Møtet mellom dem blir nydelig skildret og spilt av både Balacs og Suttie. Det er bare dem, verden står stille. Litt senere møtes de og danser en pas-de-deux som er en fryd og som uttrykker med varhet og nyanser de følelsene de vekker hos hverandre. Koreografien her er variert og skildrer dette på en utsøkt måte.
Det samme viser de i sin senere pas-de-deux som har en rekke kompliserte sprang og løft og uttrykker et sterkt spenn i følelsesregisteret som jeg sjelden har sett. Hver nyanse er på plass. Balacs har grasiøsitet og hennes kropp og uttrykk er et instrumenmt av klasse.
Forestillingen er tre timer lang. Dette blir i lengste laget og det skyldes dels at flere av folkelivsscenene er upresise og mangler struktur og energi. Det ser uferdig ut som om danserne ikke har hatt lang nok øvingstid. Men scenen med polonaisen sitter. Der er det presisjon og driv.
Scott Casban som Tybalt er både en spenstig og kraftfull danser samtidig som han er en dyktig skuespiller og formidler det slåsshissige temperamentet. Igor Ivanov som Mercutio trenger litt tid på å gå inn i rollen men så sprudler han av spenst og ertelyst og driv i fektescenene.
Pas-de-deux’en mellom Julie og hennes forlovete Paris – Dagfinnn Krogsrud – er et praktstudie i hvordan hun tvinges til samdans med Paris samtidig som alle følelsene hennes og kroppspråket stritter imot.
Forestillngen som helhet bæres oppe av solistprestasjonene. En del av de øvrige scenene må bearbeides bedre.
