Premiere Det Norske Teatret 5.3.2003
Daniel Danis: SEIE-SEIARENS SONG
Nicolai Cleve Broch, Ole Johan Skjelbred-Knudsen, Anders Baasmo Christiansen
regi: Runar Hodne
Det er ikke så ofte ny fransk-kanadesisk dramatikk spilles på norske scener. Men Daniel Danis har de siste årene markert seg som en aktiv prisbelønnet dramatiker som har vakt oppmerksomhet.
Seie-seiarens song er nærmest en ballade om en uvanlig familie og deres uhyre spesielle og dramatiske historie. Fordi barna nesten ikke snakket ordnet foreldrene med en snakkemaskin, seie-seiaren som tok vare på det usagte og vanskelige, det de ikke maktet å formidle.
Brødrene Hansen – Nicolai Cleve Broch (Stein) Ole Johan Skjelbred-Knudsen (William) og Anders Baasmo Christiansen (Fred-Jakop) – opplevde i sin barndom et uhyre dramatisk tordenvær. Det tok livet av deres foreldre og merket deres lille søster for resten av livet etter et lynnedslag som førte til at hun kunne lyse i mørket. Foreldrenes oppfordring var tidligere at de måtte binde seg hverandre. Det førte til at de dannet kjærlighetskompaniet, en country-gruppe.
Brødrene forteller etter tur brokker av sin forhistorie med dramatiske følger etter ulykken og uoverenstemmelser og samarbeid med ulike offentlige instanser. Dette blir gjort dels som en type kryssklipping, dels at de refererer egne opplevelser.
Teksten veksler med avbrudd med tre nyskrevne countrylåter av Aslak Dørum som blir spilt og sunget i tillegg til en framføring av velkjente gamle låter.
Ut i historien kommer søsteren hjem, syk og nedbrudt etter å ha blitt utnyttet som sanger i flere år. Legen vil legge henne inn på sykehus mens brødrene står sammen om at de skal ta vare på henne. Dette utvikler seg til en uhyre sær og aparte histiorie med krangler og slåsskamper brødrene i mellom og en dramatikk med uforutsigbare følger.
I en uhyre enkel scenografi bestående av en oppbygget dreieskive med en ulik høyde som dreier seg sakte beveger skuespillerne seg med vitalitet og spenst. Det skjer både i tekstformidling og når de synger og spiller og når de krangler, sklir, løper og slåss. En bemerkelsesverdig prestasjon utført med finstemt timing og presisjon!
Uttrykket ellers er tilbakeholdent og lar teksten stå frem. Enkelte ganger er det litt vanskelig å skjønne hva som blir sagt for de har laget sin egen nynorskdialekt samt skapt sine egne ord, noe som gir særpreg. Det har blitt en karakteristisk fremføring som bærer dette stoffet og formidler dette nyansert til publikum.
