Mozart: Tryllefløyten
Henrik Engelsviken (Tamino), Birgitte Christensen (Nattens Dronning), Jens Olai Justvik (Papageno), Svein Erik Sagbråthen (Monostatos), Linda Øvrebø (Pamina), Knut Skram (Taleren), Åshild Skiri Refsdal (Papagena), Svein Carlsen (Sarastro), Tre damer: Rita Heigre, Trine Øien, Hege Høisæter, To prester: Nils Harald Sødal, Roald Nygård
Musikalsk ledelse: Bjarte Engeset, regi: Erhard Warnecke, ansvarlig regi: Wilhelm Sandven
Den Norske Opera 2.11.1998
Jens Olav Justvik
Foto: Erik Berg (fra oppsetningen i 1996)
En av gjengangerne på Den Norske Opera er Tryllefløyten. Denne produksjonen ble spilt for 76. gang den kvelden vi så den.
Åpningsscenen med Tamino, dragen og de tre damene fungerte godt med tilstedeværende bevegelig spill av de tre damene samt frydefull sang med humør og stor sikkerhet i festlige frapperende kostymer. Henrik Engelsviken som prins Tamino synger rollen for første gang. Han gir et noe stivt poserende inntrykk og sanglig virket han noe nølende og usikker i denne scenen. Stemmen kom ikke ut. I andre scener fungerte han sanglig bedre.
Papageno derimot – Jens Olai Justvik – var en fryd å iakta i sitt sikre spill, både i forhold til de andre sangerne og direkte ut til publikum. Sanglig var han sikker, uanstrengt, avslappet i sin fremførelse og turnerte sin rolle med humør og selvironi.
Birgitte Christensen som synger Nattens Dronning også for første gang, bar preg av et noe tilbakeholdent uttrykk som førte til at stemmen ikke bar tilfredsstillende ut i salen og det farlige dramatiske ble ikke befestet. I høyden måtte hun anstrenge seg og bar preg av mangel på rutine og sikkerhet.
Knut Skram spilte fortelleren og turnerte rollen med stor sikkerhet og rolig selvfølgelighet. Han fungerte fint som støtte i forhold til Tamino og Pamina.
I sistnevnte så vi Linda Øvrebø. Hun synger godt og overbevisende og mestrer også godt det spillemessige. Åshild Skiri Refsdal som Papagena var skøyeraktig og morsom og plastisk, samt at hun sang godt i rollen.
Regien gjør at man får et ujevnt inntrykk av forestillingen. Noen av scenene er tafatt oppstilte, andre som bør både formidle det dramatiske og det skremmende mangler dette underleggende driv. De komiske partiene er best ivaretatt men noen ganger blir dette forsert. Totalt mangler denne oppsetningen den lutrende og utprøvende dimensjonen, det blir ofte fakter som ikke griper.
Scenografien er i seg selv fint tegnet med farvebruk men de stadige sceneskiftene med teppet nede og lange pauser uten musikk blir etterhvert enerhverende og man mister etterhvert flyten i forestillingen. I tillegg klapper publikum omtrent for hvert eneste sangnummer så det fungerer nesten som enkeltnummer i en revy.
Er det snart på tide å instruere publikum?
