Premiere 6.2.2002
Nationaltheatret Torshovteatret
H.C.Andersen: Skyggen
regi: Cirka Teater
Frigruppen Cirka Teatret med tre av skuespillerne på Torshov-Teatret samt Magne-Håvard Brekke presenterer her en teaterversjon av H.C. Andersens novelle Skyggen. Her presenteres vi for Platons hulelignelse i kortversjon med spørsmål og refleksjoner rundt temaet en skyggetilværelse kontra den reelle verden.
Vi får presentert hovedpersonen, Den Lærde, som mange år tilbake var på reise i et varmt sydlig land. Her blir han fascinert og opptatt av hva som foregår i rommene tvers over boligen, og hvordan hans skygge projiseres dit og hva kunne den oppleve hvis den kunne entre der og undersøke?
Siden den gangen har mannen vært uten skygge. Men mange år senere oppsøker skyggen ham som i mellomtiden har blitt et meget velhavende menneske og tilbyr den aldrende lærde å være hans skygge. Sammen drar de til et kursted hvor de treffer en interessant og rik kvinne og hennes venninne. Og kampen mellom mann og skygge er et faktum.
Det er fint at noen tar en slik ide og vil arbeide med den. Det er dessverre for lite eksperimenterende teater med absurde innslag. Her har de valgt å bruke en kombinasjon av tsjekkisk laterna magica-teater med svevende gjenstander og personer samt et sterkt stilisert uttrykk, en teknikk som er uhyre krevende.
Bare i korte sekvenser fungerer dette. Noe som er mer vellykket er sekvenser hvor vi ser ‘skisser’ av landsbyfolk illustrert til teksten. Men her også mangler en stramhet. Vellykket blir det først i scenen hvor Skygge 1, 2 og 3 er festet til en stol som går rundt og et bord som står vertikalt. Her fungerer tempo og tekst.
Ellers blir ofte de koreograferte sekvensene med skyggene uten den spenstige driv som skal til for at dette skal sitte. Deler av scenen på kuranstalten med oppfinnsom plastikk er derimot morsom og finurlig.
I lange sekvenser er Magne-Håvard Brekke alene på scenen uten tekst med hektiske gjøremål. Dette blir nesten uutholdelige longører og mangler nerve samt at deler av teksten blir formidlet nærmest deklamerende.
