En spenningsbok som har valgt seg Nord-Korea som arena. Det vil si, en god del av bokas handling finner sted i USA med CIA-agenten Jenna som aktør men mye av det som skjer er lagt til den ‘demokratiske folkerepublikken’. Når det er sagt kommer innvendingene umiddelbart: hvordan kan man forme en spenningsbok med noenlunde troverdighet i seg så lenge vi vet så å si ingenting om livet på innsiden av grensen, om landet og folk som bor der?
D. B. John: Nordstjernen, Gyldendal forlag 2019, 448 s.
Det er et dilemma som plaget meg sterkt under lesingen. For nye av det som har kommet fram er sett og formet med propaganda-øyne, den andre eller ene veien. For det går jo egentlig ikke an å stole på alle de såkalte «avhopperne» til Sør-Korea (i den grad de er avhoppere). Noen av dem opptrer av naturlige grunner med påholden penn, eller kanskje er bedt om det, uansett av hvem, eller de rett og slett tenker på en gylden framtid med stort opplagstall av sine «avsløringer».
Men noe siver fram og forfatteren har et etterord hvor han redegjør for noen av disse tilfellene hvor mer eller mindre troverdig informasjon når fram til oss. Jeg har festet lit til det jeg ser fysisk av den filmen som en av våre TV-kanaler sender for tiden. Gråheten, de tomme gatene, bildene av Kim-familien på alle vegger, statuene etc. er noe som knapt kan lyge.
Men uansett må man bedømme denne boka som det den utgir seg for å være, en fantasi-fortelling med spenning i seg på godt og vondt. Som sådan, godt komponert med utgangspunkt i noe av det vi faktisk kan vite. Av og til kan det gå endel over støvleskaftene, for å si det slik, for det er vanskelig å lage en helt troverdig fortelling ut av ting vi så å si ikke vet noe om.
Men dette er faktisk et moment som kan pirre interessen, i hvert fall var det slik hos undertegnete. Da er det bare å svelge uvirkeligheten eller det antatte usanne, eller overdrivelsene, eller kall-det-hva-du-vil. Som spenningsbok holder den godt mål, og den er langt fra åpningsscenen i den James Bond-filmen som skulle skildre livet bak piggtråden. Men jeg må si at de siste sidene bærer preg av litt for mye usannsynlig
eventyrskildring for de yngre, selv til spenningsbok å være!
Altså en spenningsbok det går an å lese, godt komponert og til thriller å være med alle ingrediensene i behold. Lykke til!
