Premiere Bjørvika 23.4.2009 Goecke+Galla, The Christening suite – koreografi: Christopher Wheeldon, FUR (urpremiere), koreografi: Marco Goecke, Skew Whiff, Koreografi: Paul Lightfoot & Sol León, The Vertiginous Thrill of Exactitude, Koreografi: William Forsythe, Sechs Tänze, Koreografi: Jiri Kylián, Nasjonalballetten
Over et år er gått siden åpningen av Bjørvikaoperaen og Nasjonalballetten viser stolt frem koreografier fra åpningskvelden på Scene 2 denne våren. 5 verk fra åpningsgallaen og Goeckes nye koreografi “FUR” sto på plakaten. Det starter med et svært hyggelig gjensyn. “I tid og rom” koreografert av Kristian Støvind er en vakker overgang mellom gammelt og nytt, vist med respekt og historisk nostalgi. Vi følger Sissel Westnes og Jan de Miranda i operaen på Youngstorget som et symbol på det eksisterende, før Hayley Laura Forskitt og Ole Willy Falkhagen tar oss med ut døra og til nytt hus i Bjørvika. Det hele avsluttes med fremtiden symbolsk fremstilt av barna Gina Storm-Jensen og Syvert Lorenz Garcia. En lekkerbisken som vises på en stor TV-skjerm.
“The Christening Suite” av Christopher Wheeldon ble utvilsomt kveldens store nedtur. Dette er en altfor stor koreografi for Scene 2 og det blir til tider en parodi på vakker klassisk ballett. Maiko Nishino er glitrende vakker og presis i sin fulle prakt, så øynene hviler på henne når 22 dansere sprenger scenens kapasitet. Etter Mikki Kunttu har skapt et fabelaktig lysdesign som i sin dunkelhet passer koreografien svært godt. Kringkastingsorkesteret under ledelse av Per Kristian Skalstad er et hyggelig avbrekk fra operaens eget orkester, og akustikken på Scene 2 er glimrende. Kveldens eneste urpremiere er koreografien FUR av Marco Goecke. Nok engang flott lysdesign presentert av Udo Haberland. Det er fantastisk å se at man ikke overstrømmer scenerommet med lys og lar tilfeldighetene, kroppene og skyggene få spille hovedrollen. Kontrasten til “Skew Whiff” av duoen Lightfoot/Leónkunne ikke vært skarpere. Her er humor hovedattraksjonen og duoens kostymer er praktfulle i alle sine avsløringer. Maiko Nishino, Philip Currell, Gakuro Matsui og Kristian Ruutu gjør alle strålende prestasjoner, nok en gang med Kringkastingsorkesteret i ryggen.
I løpet av hele kvelden vises hilsner fra ballettvenner fra inn- og utland på storskjerm. Et lite kunstverk i seg selv, men først og fremst en hyllest til jubilanten. Etter pausen får publikum oppleve “The Vertiginous Thrill of Exactitude” av William Forsythe, som lettest kan karakteriseres som en elegant reise i lilla og gult. Kaloyan Boyadjiev stjeler showet og får med sin fjærlette aksjon all oppmerksomhet. Avslutningsvis får Jirí Kyliánæren av ta oss med til Mozarts rike i sin “Sechs Tänze.” I en koreografi som rommer alt fra en såpeboblesymfoni til hvitpudrede parykker av en annen verden, stikker Christopher Kettner nesen frem og viser briljante trinn, til slutt i en ballettaften full av overraskelser. Ha dog respekt for at koreografier ikke automatisk kan flyttes fra hovedscenen til Scene 2.
