Storslått gigantisk

Det er ingen andre ord det er mulig å bruke om en slik symfoni. Bruckners niende er storslått musikk, det er en gigantisk symfoni, selv i ikke-fullført form.

foto: Kulturspeilet

Å framføre Haydns andre cellokonsert sammen med Bruckners mektige niende symfoni er det riktige: Et klassisk verk, som er lekende og ukomplisert og en storslagen symfoni som er bortimot noe av det mektigste som noengang er skrevet er det rette valg. I den forstand at de sto godt til hverandre. Sebastian Weigle holdt godt styringen i den mektige symfonien.

Oslo Konserthus 17.1.2019 Haydn: Cellokonsert nr. 2, Bruckner: Symfoni nr. 9, Oslo-filharmonien, Alban Gerhardt – cello, dir.: Sebastian Weigle

Oslo-filharmonien har vist seg å ha det rette lag med denne symfonien. De gjorde en lykkelig CD-innspilling av den på 1980-tallet med Yoav Talmi og innspillingen ble i sin tid lansert som den første komplette av hele den niende symfonien, dvs. inkludert en ferdigstillelse av fjerdesatsen (Carragan-versjonen).

foto: Kulturspeilet

Bruckner selv var ikke i stand il å fullføre denne symfonien før sin død men han etterlot såpass mye materiale, til og med en god del skrevet ut for orkester, at den har latt seg fullføre. Jeg vil si: lykkelig var det å oppleve at et majestetisk verk som dette ender med den flotte koralen som Bruckner skrev. Det er en opplevelse utenom det vanlig. Da får vi heller tilgi at denne fjerdesatsen i denne versjonen låter litt hakkete underveis, koralen peker i hvert fall mot det komponisten helt sikkert ville fram til: en symfoni i hyllest til sin skaper som han ifølge sin katolske tro snart mente seg å ville møte.

foto: Kulturspeilet

På denne konsertkvelden fikk vi imidlertid bare oppleve tre satser av denne symfonien. Man valgte å avslutte med adagio-satsen, Bruckners farvel til livet som den er blitt kalt. I lange dvelende toner, særlig mot slutten, er også dette en stor og magisk opplevelse. Men jeg vil som sagt holde en knapp på en mektig koral i horn og trompeter som avslutning, noe Bruckner også hadde i tankene for han laget en kort orkesterversjon av denne rett før han døde.

Bruckner ble i sin levetid karakterisert som den største symfonikeren etter Beethoven, som den som etterfulgte Beethovens verk. Mange myter er blitt spunnet om ham i ettertid: at han på eldre dager løp etter tenåringsjenter i hotellkorridorene og at han og Wagner hadde gedigne sjøslag sammen med øldrikking. Men det viktigste er utvilsomt symfoniene og av dem har den niende en stor plass.

foto:: Kulturspeilet

Han var selv en virtuos orgelutøver, noe som førte ham på turneer Europa rundt. Han innviet bl.a. et nytt orgel i Royal Albert Hall i London i sin tid. Impulsene fra orgel lar seg gjenspeile i symfoniene i de lange iinjene og den mektige konstruksjonen. På en måte kan vi si at han bygger bue på bue som velver seg oppover som en mektig katedral før det utløses i store orkesterpartier.

Hans symfonier er omfattende og tar tid å framføre. Bare adagiosatsen har innpå en halvtimes spilletid.

Alban Gerhardt lekte seg gjennom satsene i Haydns andre cellokonsert. Sprudlende, humørfylt, dette varmet!

En stor orkesterkveld med Oslo-filharmonien. Det eneste negative som kan sies er å bemerke det fåtallige publikummet som ikke kunne holde seg men satte i gang med støyende applaus før dirigenten hadde senket armene etter avslutningen av Bruckners farvel-til-livet sats. Dette var nær ved å ødelegge opplevelsen for oss, slike ubehøvlete mennesker skal ikke ha adgang til en konsert hvor det framføres musikk som dette!

Sjekk også

Vidunderlig vakkert

Oslo har i løpet av en uke opplevet tre monumentale orkesterverk, omtrent det fremste som …

Mahler hyller naturen og sommeren

For en vanvittig flott konsert! Og hvilket eminent orkester vi har i operaen! Det er …