Premieren på denne operaen markerer to viktige begivenheter: dette er første gangen Britten’s opera framføres her hjemme og det er den første operaen som Annilese Miskimmon, operasjefen, setter i scene i Bjørvika.
Men det har tydeligvis gått for fort i svingene. For på nettet ligger informasjon om at denne operaen har handling fra begynnelsen av 1940-tallet og skildrer de klaustrofobiske sidene ved ubåtlivet.
Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 18.1.2019 Britten: Billy Budd med: Jacques Imbrailo, Alexander Nohr, Peter Hoare, John Relyea, Johannes Weisser, Andreas Skei, Martin Hatlo, Jens-Erik Aasbø, Mikkel Skorpen Petter Moen, Ludvig Lindström, Øystein Skre, Thor Inge Falch, Henrik Engelsviken, Kristin Sigmundsson, Szymon Kubick, Marius Roth Christensen, Bengt Rasch, Mannsstemmer fra Den Norske Operas kor og Det Norske Solistkor, Barnekoret. regi: Annilese Miskimmon, dir.: Mark Wigglesworth
Men den operaen vi så på premieren var fjernt fra Vichy-regimets trange ubåt, utenom enkelte detaljer. Den holdt seg til den tradisjonelle rammen med seilende krigsskip på 1790-tallet på jakt etter å gjøre et varp. Men enkelte detaljer hang igjen. Et stort periskop breiet seg på scenen i hele annenakta mens mannskapet sang om å heise seil og ‘hal i og dra’. Sjablongen av en ubåt i levende størrelse dukket også opp på et lyssteppe i åpninga.
Operaen har ingen kvinneroller, her synger bare menn. Den bygger på den opprinnelige ufullførte novellen av Herman Melville som i originalform har en handling som finner sted på et engelsk krigsskip i 1790-årene, i tiden uniddelbart etter den franske revolusjonen.
Miskimmon hadde ideer om å legge handlingen en god del år fram i tid, på en fransk ubåt fra Vichy-regimet, de franske quislingene. Med dette grepet ville hun dreie oppmerksomheten vekk fra det nesten uslitelige temaet med konvoier og de grå ‘ulvene’, de tyske u-båtene som nesten fikk Storbritannia i kne. Jeg synes dette kunne være et god grep. For det første er forholdene på en ubåt like tette, om ikke tettere, som de var på et seilskip og det er egentlig dette som er handlingens kjerne, ikke konvoier og torpedoer.
Operaens verksteder bygde og sveiset en ubåt i levende størrelse, men den forble tydeligvis ute i kulissemagasinet.
Derfor led førsteakta dels under denne forvirringen. Hvor er vi? Hva spilles? Men et stykke ute i førsteakta festnet konflikten seg og den avsluttende akta bød på fascinerende handling og bilder – uten ubåt. Utenom når de gjorde klar til kamp. Her var det moderne torpedoer og ikke gammeldagse massive kanonkuler vi så.
Det er Billy Budd det dreier seg om, ikke torpedoer og kanoner. Billy Budd er en ung idealistisk matros som tror det beste om folk. Han har et vinnende vesen og er skjønn som en Gud. Da han ankommer båten oppstår furore for alle tackler ikke dette like greitt. Homofobien oppstår i en grell og stygg form.
Mannen som ikke kan nekte for at han er betatt av Billy Budd går til det ikke sjeldne skrittet å forsøke og ta livet av ham, få han fjernet. Men Billy Budd blir så forbanna på hans gjerninger at han sender ham inn i svaneesangen, knocker ham ut – for alltid.
Dette er kort sagt plottet slik vi så det i Bjørvika og slik også Britten og hans librettister hadde tenkt det ut. Sånn sett fascinerende for dette viser ondskapen i all sin gru, hvordan maktmennesker i posisjoner kan få seg til å utrette de forferdeligste ting ut fra sine motiver. Og hvordan de bruker sin makt og autoritet til å bryte ned og ødelegge andre mennesker. Men operasjefen skulle tatt beslutningen om å vende Vichy-regimet ryggen på et tidligere tidspunkt.
Musikken til Britten steg og steg mot himmels og nådde toppen helt mot slutten. Bare dette er grunn god nok til å avlegge operaen et besøk.
Med så mange framtredende mannsroller er det vanskelig å trekke fram enkelte. Men vi kan ikke unngå å berømme John Relyea som Claggart.
Paret ved siden av oss i salen var mest opptatt ev tekstmedinger og tasting i førsteakta. De gikk i pausa.
