Bjørvika 1.9.2009 Septemberdans 2009, Koreografi: Alan Lucien Øyen, Jo Strømgren og Andreas Heise, Nasjonalballetten
Det ble en fabelaktig start på høstsesongen for Nasjonalballetten. I tre svært ulike koreografier av henholdsvis Alan Lucien Øyen, Jo Strømgren og Andreas Heise har dansere og koreografer i større utstrekning enn tidligere jobbet sammen mot resultatet. Prøveperioden har vært kort og særlig i partier med mye scenografiske virkemidler blir dette tydelig. Resultatet er likevel tre meget severdige verk der sterke enkeltprestasjoner vinner publikums hjerter.
Alan Lucien Øyen tar oss innledningsvis med til sportsarenaen. Kostymene til Stine Sjøgren får umiddelbar oppmerksomhet, hvor pastellene er sterke og buksene høye. Karakteristisk for koreografien er mye bevegelse, til tider litt rotete særlig i partier med mange dansere på scenen. Alan Lucien Øyen er også inspirert av filmmusikk, og koreografien danses til filmusikk signert komponistene Thomas Newman og Ezio Bosso. Det føles litt for ofte at musikken er viktigere enn bevegelsene. Budskapet drukner og i mange elementer klarer ikke øyet å fange opp alle elementene, dette til tross for at scenografielementene er få. En enkeltprestasjon imponerer, og det er når Francois Rousseaufår slippe til helt alene i det tomme scenerommet. Intenst og med et blikk av stål.
Det er likevel Partita som blir kveldens høydepunkt. Mange har en tendens til å føle at tilnærmingen til Jo Strømgrens verk kan være vanskelig. Denne gangen har han jobbet annerledes, og resultatet er mer renskåret og lett fordøyelig. Silje B. Flaatens lysdesign er meget vakker i blått og grønt, og skygger kastes bak på det enorme lerretet. Enorme lyskasterer sanser dansernes bevegelser og til tider setter også koreografen søkelyset på publikum. Ingrid Lorentzen fanger oppmerksomheten gjennom hele koreografien, med lettbente bevegelser, nydelig strekk i både ben og armer, samt et fantastisk balansert ansiktsuttrykk. Ingrid Lorentzen er en av landets beste dansere, men har i tillegg det lille ekstra når man setter opp koreografier som har sterk dragning mot teateret. Et annet pluss til koreografien er Strømgrens evne til å få bevegelse og musikk til å smelte sammen. Sjelden har vi sett Strømgren så nært musikkens kjerne som i Partita, og Bachs “Partita nr. 2 i d-moll” passer utmerket til den karakteristiske dra-og-slipp tematikken.
Det er flott å se at Andreas Heise i stor grad lykkes med sin koreografi Nucleus. Vi blir tatt med hjem til en familie hvor rommet preges av en enorm hvit sovesofa med utallige rom, skuffer og funksjoner. Musikken er en salig blanding, alt fra Wagner til Piaf, men helheten forstyrres ikke av ulike tematiske musikkstykker. Nok en gang imponerer Ingrid Lorentzen. Hun får frem teatermennesket i seg, og har en fabelaktig evne til fortrylle sitt publikum selv når hun danser i de bakre rekker. Hennes avslutningsscene er ustyrtelig morsom og et herlig påfunn av koreografen. Nevnes må også duetten mellom Kristian Alm og Kristian Støvind, intens og vakker. Scenografisk møter denne koreografien utfordringer da det er mange elementer som skal klaffe. På premieren hadde man noe problemer med å få alt til å stemme og en del effekter gikk derfor i vasken. Det blir likevel bare 
flisespikkeri i den store sammenhengen.
Etter bare fire forestillinger i Bjørvika drar Septemberdans 2009nordover. Mellom 10. og 23. september får publikum i Hammerfest, Alta, Skjervøy, Tromsø og Nordfjordeid oppleve tre begivenhetsrike koreografier.
