Sesongpremiere Den Norske Opera 22.1.2003 Tsjaikovskij: Tornerose, Nasjonalballetten – Christine Thomassen, Richard Suttie, ChristopherKettner, Alexandra Santana, Ingrid Lorentzen, Stine Østvoid, Camilla Spidsøe, koreografi Mats Ek
Sist Operaen viste denne forestillingen var for drøytt et år siden. De som ikke fikk den med seg har nå en enestående anledning til å opppleve en gjennomarbeidet forestilling med et ensemble i storform og danseprestasjoner i alle de bærende rollene. Det står stor respekt av alle de bærende rollene som var gnistrende godt utført.
Den svenske koreografen Mats Ek har tidligere gitt moderne formspråk til flere klassiske balletter. Da han for noen år siden arbeidet en periode i Zürich ble han oppmerksom på de narkomanes levemåte på bakgrunn av Sveits’ liberale narkotikapolitikk. Han fikk ideen om å skrive om eventyret om Tornerose og det bedøvende stikket.
Mats Ek har en fantastisk evne til å kombinere det basale klassiske med det moderne lekne humoristiske og ofte røffe koreografiske uttrykket. Spesielt de som kjenner klassisk ballett vil se disse ‘stilbruddene’ og hvilken enorm effekt det har i linjeskaping i det rent visuelle.
Det gir dyp glede å se hvordan Christopher Kettner som kong Florestan og Alexandra Santana som dronning Silvia formidler sine karakterer både i sine solopartier og i finstemt samdans med en selvfølgelig ledighet og en frodig humoristisk formidlingsevne. De har en teknisk beherskelse som gir et løft.
Som deres datter Aurora (Tornerose) står Christine Thomassen gjennom mesteparten av hele ballettens lengde og viser en utvikling fra ung opprørsk jentunge til dypt forelsket ung kvinne som stuper ned i det narkomane helvettet med sin kjæreste Carabosse, Richard Suttie. Dette gjør hun med en innlevelse og et uttrykk som er medrivende og gripende og med trekk av svart humor og alvor. Hennes rolleutførelse ble i 2002 velfortjent belønnet med Kritikerprisen.
Mats Ek har valgt å følge den opprinnelige historien i Tornerose i store trekk men i enkelte scener. I andre del bryter han med dette og bringer inn brudd i handlingen blant annet med et klassisk ballettnummer og et showliknende innslag samt en ironisering over TVs matprogrammer. Det siste blir vel litt søkt etter min vurdering.
Han presiserer i et intervju at for ham er det viktig å bruke Tsjaikovskijs originalmusikk, her gjengitt over høyttaleranlegg, noe som ikke er helt vellykkett hele veien. Samstemthet mellom musikerne i orkestergraven og dans på scenen uteblir.
Til folk som er nysgjerrige på dans men ikke har sett mye av det er dette en glimrende anledning til å få en storartet opplevelse. Det er et danseuttrykk som treffer og en historie som engasjerer.
