Den Norsk Opera 1.6.2002 Puccini: Tosca, Ragnhild Heiland Sørensen (Tosca), Keith Olsen (Cavaradossi), Trond Halstein Moe (Scarpia), Magne Fremmerlid (Cesare Angelotti), Anders Vangen (Sakristanen), Thor Inge Falch (Spoletta), Markus Kvits (Sciarrone), Gregg Santa (Fangevokter), Magnus Eikens (gjetergutt), Den Norske Opera kor og orkester, dir.: Olav Henzold, regi: Per E. Fosser
Den alltid suksessrike Tosca av Puccini har vært spilt på alle verdens scener siden 1900 og i Den Norske Opera fra 1967. Denne produksjonen har vært spilt ca. 70 ganger tidligere.
Ragnhild Heiland Sørensen har sunget tittelrollen på flere av operaens turneer land og strand og på den suksessrike Murmansk-turneen for to år siden. Men det er første gangen hun synger i Oslo. Hun har vist med flere av sine tidligere roller at hun har en stemmekvalitet som passer godt for denne type rolle.
Trond Halstein Moe har sunget Scarpia en rekke ganger de siste årene, blant annet på den nevnte Murmansk-turneen, og i Oslo. Det har vært spennende å følge ham de siste årene med stadig nye rolleutfordringer som han har turnert med stor kraft og innlevelse.
I utgangspunktet skulle rollelisten være besatt av norske sangere, men så måtte amerikanske Keith Olsen overta. Han gjester i rollen som Cavaradossi Den Norske Opera for første gang.
Forestillingen ble en opplevelse til tross for sliten scenografi og velutprøvd instruksjon. Ragnhild Heiland Sørensen gir en tilleggsdimensjon til sin utforming av Toscas rollefigur med varme og innlevelse. Hun har en inderlighet i både spillestil og ikke minst i det sanglige. Hennes stemme klinger klart med en kvalitet som man sitter og nyter. Dette kommer til uttrykk både i samspillet med Keith Olsen og kampen med Trond Halstein Moes Scarpia.
Det er første gang jeg ser Trond Halstein Moe
som Scarpia og det er en fryd! Han formidler denne skikkelsen med sin genuine råhet og ondskap så man sitter og grøsser. Han får fram både det infamt manipulerende og den direkte volden. Dette formidler han gjennom sitt fascinerende sanglige uttrykk og spill.
Keith Olsen trenger noe tid på å gå inn i Cavaradossis tragedieutvikling. Men mot slutten blir det mer tyngde over hans fremstilling. Magne Fremmerlid som Angelotti gir en kraftfull og solid prestasjon i sin rolle. Anders Vangen ga liv og variasjon til sin rolle som Sakristanen.
Dette er blitt en forestilling som griper og engasjerer og musikken har et dramatisk driv som formidler stoffet på ypperlig måte.
