Premiere Nationaltheatret 29.8.2002
Tsjekov: Tre søstre
Gisken Armand, Anneke von der Lippe, Cecilie A. Mosli, Per Christian Ellefsen, Petronella Barker, Kim Haugen, Trond Brænne, Ole-Jørgen Nilsen, Wenche Foss, Jan Hårstad, Jon Øigarden, Anders T. Andersen, Rolf Arly Lund og Gerhard Bjelland
regi: Ole Anders Tandberg
Russiske Anton Tsjekov (1960-1904) er velkjent på norske scener. Han spilles også mye på verdensbasis. Tre søstre er et av de fire mest kjente stykkene hans. De ble uroppført på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av neste.
Tsjekovs stykker regnes som dels humoristiske i Russland men har tradisjonelt ofte blitt spilt mer i retning av dramaer. Ole Anders Tandbergs oppsetning bryter med dette og spesielt i første del er det lagt vekt på det humoristiske, den eksentuerte komikk. Dette lykkes han med i til en stor del men det blir problematisk når det snører seg sammen mot stykkets slutt med personene og den tragiske vektleggingen ikke får rom til å utvikle seg.
Tre søstre følger mye av hovedtrekkene i de andre Tsjekovstykkene hvor en overklassefamilie har flyttet fra Moskva for endel år siden og bosatt seg i en provins nær en militærforlegning. Kvinnene er nå mellom 20 og 28 år og drømmer sterkt og vedvarende om å dra til Moskva for å kunne begynne å leve.
Vi følger personene over periode på 4-5 år. Om alle skjer det store forandringer i løpet av denne tiden. Handlingen foregår i søstrenes herskapshus som de deler med sin bror og senere hans kone og barn og tjenestefolk. Husvenner er yngre og eldre offiserer ved militærforlegningen. Mellom disse personene utvikler det seg ulike relasjoner og forhold, dagligdagse langsommelige, kjedsommelige og enkelte festlige og dramatiske anledninger.
Samtalene går om tidligere liv, fremtidige drømmer og ikke minst hvordan man har levet og kan leve, det filosoferes over livsspørsmål. I denne rammen får vi utlevert Masjas – Anneke von der Lippe – ekteskap med den mye eldre lærere Fjodor – Trond Brænne – og hennes kjærlighetsforhold til Aleksander Versjnin – Kim Haugen. I dette har vi typiske eksempler på ujevnhetene i oppsetningen hvor enkelte situasjoner står sterkt mens andre blir påtatte, kunstige og forserte.
Blant skuespillerne er det ulik måter å fremstille stoffet på slik at flere av de yngre bruker mer stemme uten at det fysiske følger uttalelse og handling mens flere av de eldre skuespillerne mestrer å gi kropp til sine karakterer. En del burleske opptrinn er morsomme og medrivende mens de mer grensesprengende tragiske dimensjonene blir hengende og mangler fasthet og grep. Marginale uttalelser og handlinger blir skuslet bort og gitt en lettvint løsning.
Kostymene er nåtidige moteklær og i flere scener gir dette signaler som dels punkterer, dels blir banale og billige. Dessverre når ikke teksten alltid ut i salen. Hovedscenen er vanskelig og sidespill og mer dempet dialog blir dessverre borte i perioder. Det er synd fordi teksten nesten hele tiden har bærende betydning for handlingen og sammenhengen.
