Sesongpremiere Den Norske Opera 1.11.2001 Mozart: Tryllefløyten Ulf Øien (Tamino), Jens Olai Justvik (Papageno), Kari Postma (Pamina), Carsten Stabell (Sarastro), Tone Braaten (Nattens dronning), Ingjerd Oda Mantor, Trine Øien og Hege Høisæter (Tre Damer), Arild Helleland (Monostatos), Trond Halstein Moe (Taleren), Charlotta Fresk (Papagena), Den Norske Operas Kor og Orkester, dir.: Francesco Corti, regi: Erhard Warneke
Mozarts velkjente og høyst elskede og fantasifulle verk Tryllefløyten som hadde sin første oppførelse i Wien i 1791 og i Den Norske Opera i 1959 har nå ny sesongpremiere og dette er til nå den 87. forestillingen av denne produksjonen. Mozarts verk er en blanding av lekne humoristiske påfunn i en del sekvenser vekslende med dypt seriøst og alvorlig stoff i andre. Dette åpner for store muligheter angående rammer og innhold i forestillingen.
Dette blir dessverre ikke godt nok utnyttet i denne oppsetningen. Den er ujevn og den som står godt i utførelsen av det naive, varme og menneskelige er Jens Olai Justvik i rollen som Papageno. Han har en naturlighet i sin direkte kontakt med publikum og humor i både sang og talepartiene. Samspillet og duettene med Kari Postma som Tamina har også dette selvfølgelige og naturlige preget.
Kari Postma synger strålende og formidler både den unge kvinnens redsel for Sarastro – Carsten Stabell – og glede da Papageno forteller at en ung prins har forelsket seg i henne og er på vei for å redde henne. Det er første gangen Kari Postmainnehar en rolle på Den Norske Opera. Hun vant den norske finalen i Dronning Sonja-konkurransen i 1999. Hun viser allerede at hun behersker utfordringen i denne rollen og det skal bli spennende å se den videre utviklingen.
Arild Helleland som Monostatos mestrer også både det lekne og det mer lure og humoristiske i sin rolle.
Åpningsscenen med Tamino – Ulf Øien og de tre damene – Ingjerd Oda Mantor, Trine Øien ogHege Høisæter – har også sekvenser som fungerer godt. Det som blir problematisk er at det dramatiske elementet mangler slik at de fysiske uttrykkene for dette blir fort banale og virker mot sin hensikt. Dette er også tilfelle i andre sammenhenger hvor det blir konflikt mellom det dramatisk seriøse og det valgte instruerte inntrykk. Flere av scenene i Sarastros borg lider under dette. Det blir stivt og mangler fundament.
Og det samme gjelder flere av prøvelsene som får et flertydig uttrykk som gjør at det ikke fungerer men pulveriseres.
Ulf Øien har god diksjon slik at man skjønner det han synger, selv om stemmen er noe svak. Han spiller stort sett ledig men i enkeltesekvenser blir det for stillisert og brudd med det følelsesmessige innholdet.
Tone Bråten har også tidligere sunget Nattens Dronning. Hun er noe tilbakeholden men kommer sterkt tilbake og er treffsikker og klar i sine koloraturpartier. Hun opparbeider også et mer dramatisk uttrykk i samspillet med datteren Tamina.
Carsten Stabell har stor internasjonal erfaring og fyller rollen som Sarastro med alvor og tyngde. Hans stemmekraft kommer godt ut men i enkelte partier er det litt ujevnt hvor stemmen ikke kommer til sin rett.
I forestillingen som helhet fungerer første del best. I andre del blir det en påkjenning med alle sceneskiftene og brudd i den musikalske flyt og handling. Det blir flere tamme stillestående longører og dette stoffet har potentiale til så mye mer. Tenk hvor spennende dette kunne blitt i en ny innstudering til glede for både sangere og publikum!
