Uferdig svanedryss

Koreograf Alexander Ekman har en glimrende grunntanke. Stikkordet er Svanesjøen og vann. På vei mot sitt mål har det gått tråere og resultatet som nå vises frem ved Den Norske Opera og Ballett er et uferdig verk, som hadde fortjent ærlige tilbakemeldinger på et tidlig tidspunkt. Ideene en mange, men den røde tråden mangler. Forestillingen er i tre akter, der siste akt varer i et lite minutt. I første akt blir vi med i kulissene til da Svanesjøen ble skapt, i alle fall i Ekman sine øyne, mens i andre akt er vi på svanesjøen – der vann og lys er iøynefallende. Stort pluss til Henrik Vibskov sine kostymer som løfter sanseinntrykket mange hakk.

La oss starte med begynnelsen, for det første kvarteret ble denne koreografien sitt høydepunkt. Scenens tre vegger bekles av dører. Ulike hverdagsscener utspiller seg – repeterende, mens noen roller byttes om underveis. Dørsmellet blir brukt aktivt, og overgangene sitter klokkerent. Et stort ensemble danser selvsikker og viser at de behersker denne form for koreografi. Her finnes hjemløse, single, samaritaner og businessdamer. Og vi møter Siegfried, Odette og Rothbarth – de mer gjenkjennelige karakterene fra den klassiske Svanesjøen. Dette er også hva som er igjen av originalen, men det er helt greit. Det er ikke der denne koreografien sliter mest. For etter dette vakre kvarter, entrer skuespillerne Jan Gunnar Røyse og Fridtjov Såheim scenen og hva Ekman vil med dette er uvisst. Det spilles en teaterscene hvor ideen bak Svanesjøen klekkes, men det overspilles så til de grader og scenen som varer i nesten 20 minutter har bare et lite poeng. Kjedelig, uforståelig og den gode stemningen mister man sakte men sikkert. Første akt klarer aldri å hente seg inn, selv om svanen skytes en gang for alle.

Etter pause er scenen dekket med vann. En leken seanse, der vann og lys gir vakre effekter. Mye morsomt og fengende i begynnelsen, men nok engang er akten alt for lang. Da divaens hårføner treffer vannflaten, lyset går og alt blir stille – burde akten og koreografien vært avsluttet. Man er forsynt. En halvtime senere er man utmattet og frustrert. Nok engang vet man ikke helt hva Ekmans mening bak galskapen er. Hva vil han fortelle oss, foruten å leke med vann og dans. Det er vakkert isolert sett, men «a swan lake??»