Det står stadig å lese at man bør leve mer i nuet, gripe øyeblikkene og kjenne på hvordan man har det akkurat nå. For noen er dette et daglig ritual i lotusstilling, for andre en uoverkommelig tilnærming til en altfor nær tematikk. Carte Blanche har denne vinteren invitert musikere inn på scenen, til et møte mellom dans og musikk. Koreograf er en unødvendighet, for her improviseres det i en hel klokketime. Det blir unikt, nakent og nært. Danserne får selv utfolde seg og utrykke det som de ønsker å gi sitt publikum.
Onsdagens premiere ble svart. På scenen står Motorpsycho. Bent Sæther, Hans Magnus Ryan, Kenneth Kapstad og Reine Fiske pumper Scene 2 med psykedelisk rock, ispedd punk og metall. Musikken gir fysisk ubehag, svettetokter, sprengte trommehinner og hjerteklapp. Og vi fortjener det. Det er 2016. Dette er musikk som passer tiden vi lever i. Hver og en av danserne bruker musikken til å uttrykke sitt ubehag, fandenivoldskhet og nerver for det ukjente. Kostymedesigner Indrani Balgobin overlater alt til danserne, samtidig som hun understøtter det musikalske uttrykket på scenen. Det dundrer i vegger, setene rister og publikum vrir seg i smerte.
Dette er et særdeles vellykket prosjekt, som speiler fint samfunnet rundt oss. Det er spennende å vite at den forestillingen du ser, ikke er den samme som den vi andre så i går. Til forestillingene med Motorpsycho deles det ut store gule ørepropper, bruk dem under hele forestillingen. Lydbildet vil da oppleves som normalt høyt og ubehaget begrenses til et levelig nivå.
