Premiere Det Norske Teatret 27.4.2005 NOrdisk KOreografi – Manifest, et samarbeid mellom Den Finske Nasjonalballet, Den Kungliga Ballet i Stockholm, Den Kongelige Danske Ballet og Den Norske Nasjonalballett, Koreografer: Jorma Elo (FIN), Pontus Lidberg (SV), Ingun Bjørnsgaard (N), Tim Rushton (DK)
Nasjonalballetten presenterte onsdag i samarbeid med det Det Norske Teatret den nordiske storsatsningen NOKO. Fire koreografer fra fire nordiske land har laget hver sin ballett, som alle hadde sin urfremførelse. Den finske koreografen Jorma Elo fikk æren av å starte, med sin «Cut to drive«. Temporik musikk av Vivaldi gjør sitt til at dansernes hurtighet og spenst setter på prøve.
Først og fremst må det sies at å se ballett fra en teatersal er en utfordring i seg selv. Selv om Kulturspeilet hadde salens beste plasser, kommer man svært nær danserne og helhetsbildet er svært vanskelig å oppfatte. Denne nærheten takler i stor grad danserne fra Nasjonalballetten dårlig, da ansiktsutrykkende svinner i iveren etter å skape vakre tekniske bilder. I den første balletten er det bare Kristian Ruutu og Maiko Nishino som klarer å henge med, både hva angår tempo og skuespilleri. Kári Freyr Bjørnsson skal også nevnes for sin fabelaktige spenst og presisjon.
Kveldens store skuffelse var det svenske bidraget til koreograf Pontus Lidberg. «Light in a night’s coat» er egentlig en syltynn ballett, uten mål og mening. Når i tillegg det man må ty til alt for sterke virkemidler, det nevnes; menn i dameklær, nakne kropper og selvlysende kostymer, blir dette en langdryg og kjedelig opplevelse. Musikken fra Ravel er langsom, men vakker.
Etter pause var det Ingun Bjørnsgaard som skulle forsvare oss røde, hvite og blå – og hun skuffet ikke sine tilhengere. Med Beethovens strykekvartett nr.132, med tidsriktig og flott bearbeidelse, som ramme har Bjørnsgaard skapt en ballett som rett og slett ble en estetisk nytelse. Thomas Bjørk traff innertier med sitt kostymevalg, med sin herlige blanding av nytt og gammelt. Scott Casban imponerer særlig med sin tilstedeværende dans, og latteren sitter løst i salen i denne artige og lekne balletten.
Til sist inviterer Johann Sebastian Bach til lek! Hans konserter for cembalo og orkester, BWD i 1052 i d-moll, er som skapt for dans. Dessverre skuffer den danske koreografen Tim Rushton sitt publikum i sin relativt søvndyssende ballett «On The Adjacent Sides.» Dansernes bevegelser etter musikken oppleves som rotete og lite gjennomtenkt. Selv om danserne gjør et hederlig forsøk, blir det bare krampaktig og dumt denne gangen.
15. September 2005 er det Stockholm sin tur til å presentere fire helt nye nordiske koreografer. Stafettpinnen går videre til København 8.oktober 2005, før det hele avsluttes i Helsinki 19.mai 2006.
Et herlig prosjekt som viser bredden i nordisk dans, og utfordrende både for koreografer og ensemblene.
