Premiere Torshov-teatret 25.4.2001
Daniil Kharms og Aleksandr Vvevedenskij: Vi er ikke kaker – en fullstendig omarbeidet drømmebok
musikk: Gintaras Sodeika
Kåre Conradi, Øystein Røger, Ågot Sendstad, Kjersti Elvik,
regi: Oskaras Korsunovas
For et maratonløp!
Forestillingen varer i en time og førti minutter og de fire skuespillerne presterer en fysisk utfoldelse som er imponerende.
Forestillingen begynner med russisk sang. Skuespillerne sitter urørlige på polstrete sengebenker iført sorte herredresser. Den første halve timen er ordløs. Det fysiske uttrykket er presist konstruert utført og begynner med små bevegelser og grimaser som utvikler seg i sekvenser som en spiral til rabiate slåsskamper.
Denne delen mestrer de, den svarte humoren, det fysiske og groteske uttrykket. Så følger sekvenser til dundrende ragtime-liknende musikk, flash-light med stroboskop i ulike tidssekvenser slik at bevegelsene fryses.
Her blir virkemidlene for overdrevne og sekvensene for lange slik at noe av spensten blir utladet. Uttrykket i seg selv er så sterkt at den høye musikken dreper mer enn å understreke.
Så følger andre sekvenser hvor man bruker videoprojeksjoner som innledning. Igjen mesterlig fysisk utfoldelse og uttrykk hvor disse bruddstykker av til dels usammenhengende tekster formidles ved bruk av ekstrem svart humor.
Disse tekstene er av Aleksander Vvedenskij (1904 – 1941) som skrev poesi, drama og en rekke barnebøker. På grunn av sensuren ble mye av det han skrev publisert først posthumt. Han samarbeidet med Daniil Kharms (f. 1905) som man antar at Monte Python hentet noe av sin inspirasjon fra.
Det er første gang Oskaras Korsunovas setter opp disse tekstene utenfor Litauen hvor de ble fremført med stor suksess på begynnelsen av 1990-tallet.
Musikk er laget av Gintaras Sodeika og varierer mellom middelalder-kirkesang via rag-time/jazz til lydcollage-elementer, noe som dessverre i perioder spilles så høyt at det tar livet av det sceniske uttrykket.
Denne type stilisert fysisk absurd teater har lange tradisjoner i Øst-Europa. Det ble også spilt i mindre sammenhenger på Club 7 for drøytt 30 år siden. Det er befriende å oppleve at Torshov-teatret nå satser på mer absurd teater.
Skuespillerne mestrer langt på vei dette krevende og spesielle uttrykket, men forestillingen blir noe lang og hadde vunnet på å bli klippet for å presisere.
