Urpremiere 24.2.2012 Det Norske Teateret hovedscenen. Julian Berntzen og Morten Lorentzen: Felix’ fantastiske orkester.
Thomas Bye, Teodor Janson, Vidar Magnussen, Ulrikke Hansen Døvigen, Belinda Braza, Kyrre Hellum, Henrik Horge m.fl. regi: Trond Lie
Musikk: Morten Lorentzen, Scenografi: Gjermund Andresen. Kostymedesigner: Unni Walstad.
En ny, norsk familiemusikal hadde urpremiere i går. På Det Norske Teatrets hovedscene åpenbarte seg et musikalsk, oppfinnsomt og fargerikt insektunivers.
Hovedpersonen er en marihøne som vokste opp i en maurtue. Men han passer jo ikke inn i en maurtue hvor alt går i takt, hvor alles virke er forutbestemt og sentralstyrt av den onde dronningen.
Thomas Bye spilte en følsom, usikker, poetisk marihøne i hovedrollen. Etter min mening tegnet han en fin og nyansert karakter som outsider med egenskaper som danner motvekt til konformiteten i maurtuen. Både barn og voksne, tror jeg, kan fort identifisere seg med denne snille, kloke, ærlige og sarte figuren. Derfor følger vi ham gjerne videre gjennom historien hvor han må klare seg utenfor tuen/samfunnet, men hvor han også møter det – som muligens er musikalens budskap – ekte venner med et verdisett likt hans eget.
Alt er pakket inn i musikkens formspråk. Morten Lorentzens komposisjoner lager en rocket lydkulisse i høyt tempo. Men heldigvis finner vi også roligere øyeblikk. Det trenges. Når musikken transporterer handlingen fra scene til scene blir, etter min mening, stemningen for jaget. Jeg savner flere temposkift i dramaturgien hvor de sterke visuelle og akustiske inntrykkene kunne ha fått tid til å synke ned i publikummet, spesielt hvis man også sikter mot barn helt ned til 5års-alderen.
Noen ganger var det direkte vanskelig å få med seg teksten i både replikkene og sangene. Det er synd, fordi teksten var skrevet med bitt og hint mot det moderne samfunnet. For meg forsvant poengene av og til i lydkulissen.
Jeg ønsker å gi scenografien en hedersplass i teateropplevelsen. Med lekenhet og oppfinnsomhet skyves, dreies og heises kulissene til et vakkert univers, enten i maurtuen, i skogen eller i paddemyra.
Kostymene gir oss herlige, fargerike dyrefigurer. Gresshoppa (Vidar Magnussen) sine fjærende stylter er et utrolig morsomt påfunn. Også tusenbeinet (Teodor Jansen) kommer jeg til å huske godt.
Historien ender selvsagt godt. Den onde dronningen er ryddet ut av tuen, og en vakker sommerfugl forløser marihøna til et modig vesen som klarer å bruke vingene sine til å fly til slutt.
Sceneteknikken får full uttelling når marihøna og sommerfuglen svever over scenegulvet.
Alt i alt får vi en god historie, mye musikk, lekenhet og en flott visuell opplevelse.
