Premiere Molde 16.3.2003
Laurents/Bernstein/Sondheim: West Side Story
Tony: Erik-André Hvidsten. Maria: Øyunn Bjørge. Ellers medvirker: Silje Nymoen, Jan Huse, Charlotte Øverland Våset, Cathrine Bang, Katarina Bozic, Sunniva Egge Sipus, Niklas Gundersen, Bjørn Holthe, Stefan Clarin, Tor Ivar Hagen, Chris Langvik, Johan Christer Novsjö, Geir Gundersen, Hallvard B. Norum
regi: Bjørn Sæther, koreografi: Jerome Robbins her tilrettelagt av Lindsay Dolan
Omtalen bygger på presseforestillingen i Oslo 11.3.2004
Opphavsmennene bak West Side Story arbeidet med dette prosjektet over flere år og deler av temaet og handling endret seg noe i denne prosessen. Men i 1957 var det klart for premiere på Broadway. Stykket ble en umiddelbar suksess og noen av sangnumrene skilte seg ut og oppnådde raskt en utrolig popularitet.
Musikken av Leonard Bernstein spenner fra det vare romantiske som i Tonight og Maria til heftige latinamerikanske rytmer i America mens andre igjen er tydelig jazzinspirert. Bernstein hadde allerede erfaring som musical-komponist. Allerede året etter hadde stykket premiere i London hvor koreografiansvarlig for oppsetningen her i Norge nå deltok som danser. Han har siden hatt en lang karriere som koreograf.
Riksteatret skal på en omfattende turne hele Norge rundt innom 52 steder.
I en enkel visuell koreografi som gir assosiasjoner til storbybakgater braker stadig de to gjengene Jets – fire tøffe gutter og en jente – og Sharks – fire unge gutter med bakgrunn fra Puerto Rico – sammen. Disse erter og plager hverandre ved enhver anledning og prøver å lure medlemmer av den andre gjengen i bakhold for så å banke dem opp, kutte i dem og skremme dem så sterkt de klarer. Slåsskamen dreier seg om en liten gatestump hvor Jets har hatt hegemoni men nå trues dette av innvandrergutta.
Politiet i området er helt oppgitt og møkk lei av de stadige kampene og truer dem til å roe seg, for de vil ikke ha flere drap i sitt område. Et felt er nøytralt og det er dansestedet til Doc og der kommer begge gjengene med sine venninner og kjærester. Maria, en yngre søster av Bernardo, leder av Sharks, pynter seg og skal få lov til å få være med på dans første gang hun har kommet til New York.
Jet’s leder Riff ønsker et endelig oppgjør med Sharks hvor man skal slåss med resultat at den som vinner skal få lov til å regjere i området. Han får tak i Tony som i den siste tiden har trukket seg ut av gjengen og har fått seg arbeid. Han er helt avvisende men lover å komme på dansestedet.
Der treffer han og Maria hverandre og de ser ingen andre. De danser og er helt i sin egen verden, fortapt i egne følelser. Dermed braker helvette løs for her er det en gutt fra Jets og en jente fra Puerto Rico i en allianse som er helt umulig.
Det er blitt en noe ujevn forestilling hvor enkelte av numrene allerede sitter som et skudd, blant annet In America som utføres med en spenst og temperament som er en fryd og fleipesekvensen hvor Jet-gutta gjør ableøyer og spiller teater i teater. Dette stoffet har de inne og humor og spilleglede kommer tydelig frem.
Både Øyunn Bjørge og Erik-André Hvidsten har gode sangstemmer men har litt problemer i høyden og spillet er varierende. Det virker som de fortsatt har et stykke å gå for å fylle rollekarakteren helt. Det samme gjelder flere av de andre danserne og skuespillerne. Hos noen beherskes danseuttrykket godt men sliter mer med teksten mens andre har det godt inne men fortsatt trenger å jobbe mere med danseuttrykket.
Men hoveddelen av forestillingen viser allerede at de har god føling med stoffet og uttrykket.
De seks musikerne ledet av Per Christian Revholt varierte det musikalske uttrykket fra de vare sekvensene til de mer kraftige med svær trøkk, noe som i visse partiet ble vel mye. Personlig opplevde jeg at stramheten i musikken ble noe borte i arrangementet.
Scenografien til Helge Lohne var midt i blinken for denne type oppsetning hvor danserne har liten plass og når man skal på lang turne.
