

I «Singin’ in the rain» er mye overlatt til de tre bærende roller. Don Lockwood (Atle Pettersen) er storsjarmøren som har alt. En vakker kone, en fremgangsrik karriere og berømmelse. Pettersen leverer en god debut i en så stor produksjon, men har ikke erfaringen som skal til for å være i front i denne forestillingen. Han virker tydelig nervøs, og nervøsiteten kommer til uttrykk i et stramt smil og rynket panne. Det er konsentrasjon på høyt nivå, men man må ikke glemme sine medspillere. Pettersen synger bra, og har et drepende sjarmerende ytre når han slapper av. Det lever han lenge på. Avslutningsscenen i 1. akt blir likevel altfor tam, og da kan ikke Pettersen få godkjentstempelet denne gangen. Bestekompisen «Cosmo» (Stian Blipp) er den evige toer. Blipp gjør en skjeggløs og imponerende debut. Det som mangler på sceneerfaringssiden, tas igjen med imponerende kroppsbeherskelse, en real sangstemme og bøttevis med sjarm. Han er en lagspiller av rang og holder god fremdrift i sin karakter. Til tider også følsom og ettertenksom.

Når Siren Jørgensen gjør sin Lina Lamont hylende morsom, på bergensdialekt – og Hilde Lyrån ståler i sine sideroller, blir dette en severdig forestilling, selv om vi ikke reiser oss i stående applaus denne gangen. I 2017 er endelig Les Miserables tilbake i hovedstaden – vi gleder oss!