Mona Lisa Smile
amerikansk film fra 2003
Julia Roberts, Kirsten Dunst, Maggie Gyllenhaal, Julia Stiles regi: Mike Newell
Julia Roberts spiller kunsthistorieprofessor Katherine Watson som til tross for en del motstand får jobb på det konservative Wellesley College for kvinner i USA på 1950-tallet. Hun har flyttet fra kjæresten i California og møter et helt annet miljø i denne byen. Hun blir innkvartert på et ‘pikerom’ i et hus drevet av en nå godt voksen kvinne, tidligere elev ved colleget, som fortsatt har noe undervisning innen etikette.
Katherine får raskt vite av enkelte ansatte at det var ikke alle som ønsket at hun skulle få denne stillingen siden hun blir sett på som utradisjonell og mere eksperimentell i sin undervisning. Hun møter en gruppe studenter som før hun får kommet i gang med undervisning ramser opp deler av pensum på fingrene.
Katherine tar utfordringen og introduserer dem blant annet til samtidig moderne malerkunst slik at de unge kvinnene må bryte med den innlærte kunnskapen og engasjere seg i diskusjoner og vurderinger hvordan de skal oppfatte det evige spørsmålet, hva er kunst? Og er dette kunst?
Katherine blir stadig konfrontert med kvinnenes konservative syn på seg selv med collegeutdanning bare som en dannelsested før du gifter deg, stifter familie og får barn, noe som er målet for et lykkelig liv. Etter hvert får enkelte av kvinnene et mere nyansert syn og det fører til dels heftige diskusjoner og sterke angrep i skoleavisen ledet av en ung kvinne spilt av Kirsten Dunst mens andre blir fascinert av Katherines tanker om kvinners muligheter og hun får støtte av disse.
Det samme gjelder lærerkollegiet. Hun blir god venn med noen mens andre helst ser at hun slutter samtidig som hun også begynner å interesse seg for en av de mannlige kollegaene.
Julia Roberts gjør en fin rollestudie og spiller nyansert og poengtert. Det som blir problematisk er 1950-talls stereotypene. I det siste har det blitt meget moderne innen teater og film å fråtse i femtitallsstilen og her gjøres det på en slik måte at det blir banalt, poserende og virker mot sin hensikt. Dette er i enkelte partier så sjenerende at temaer som blir tatt opp mister en del av innholdet og andre sekvenser er banale til det slitsomme.
