Solaris, amerikansk 2003
George Clooney, Natascha McElhone, Jeremy Davies, Viola Davis
regi: Steven Soderbergh
Spesielt filminteresserte vil trolig ha sett den russiske regissøren Tarkovskijs filmversjon fra 1972. Den var basert på den polske forfatteren Stanislaw Lems roman.
Den amerikansk regissøren Steven Soderbergh har markert seg tidligere med flere filmer, blant andre store suksesser som Ocean’s Eleven og andre mindre kommersielle filmer. Denne gangen har han samarbeidet nært med sin venn skuespilleren George Clooney som innehar den mannlige hovedrollen. Han vil være kjent fra tidligere filmer og TV-serier.
Begge er opptatt av å nærme seg filmprosjektet uten å ta spesielle kommersielle hensyn.
Vi befinner oss i New York i en ubestemt fremtid og psykologen Chris Kelvin – George Clooney – arbeider hardt og lever ellers et tilbaketrukket liv. Via tilbakeblikk får vi informative scener om nær fortid med samvær med venner og møte med en kvinne som får uhyre stor betydning både følelsesmessig og relasjonsmessig.
En venn befinner seg i et prosjekt på romstasjonen Prometheus. Kelvin får en desperat beskjed fra sin venn og oppfordres til å komme til romstasjonen for å prøve og finne ut hva som skjer ombord, merkelige uforklarlige hendelser som ingen fatter.
Kelvin oppdager ved ankomsten at hans venn allerede er død og det samme gjelder andre besetningsmedlemmer. Kun to er tilbake og i samtale med dem forsøker han å finne ut hva som har skjedd. Begge referer til sine opplevelser uten å forklare dette eller si eksakt hva de inneholder.
Det er opp til tilskueren å gå inn i dette stoffet og orientere seg i denne dimensjonen hvor den menneskelige forestillingsevne i dette systemet er skapende. I denne realitetsdimensjonen oppplever de en mulighet til å gå inn i sine egne erfaringer, tanker og følelser i forhold til relasjoner med andre mennesker og utfra det se hvordan man til enhver tid skaper den andre ved sine valg.
Dette temaet klarer Steven Soderbergh å formidle på en visuelt sterk og interessant måte. Samtidig beholder han et stigende spenningsmoment hvor publikum hele tiden får tilgang på nye brokker med kunnskap. Skuespillerne skaper personer som står i settingen. Det er kanskje noe overfokusert på enkelte sekvenser mellom Kelvin og hans hustru.
Stoffet stimulerer til refleksjon på flere plan, både det hverdagslige mellom-menneskelige og det dypt psykologisk følelsesmessige.
