Pink Floyd: The Wall
Bob Geldof (Pink), regi: Alan Parker, musikk av Roger Waters /David Gilmour/James Guthrie
Rockegruppa Pink Floyd hadde vært populære i flere år før de i 1979 kom med dobbeltalbumet The Wall som har vært deres største suksess. Musikken vil være kjent fra flere konsertversjoner, bl.a. i Berlin.
I 1982 kom filmversjonen av regissøren Alan Parker hvor han viser til fulle at han mestrer den krevende teknikken med å kombinere å sammenføye spillefilm og tegnefilm. Filmen er et mesterverk, en historie om Pink – spilt av Bob Geldof – som er popmusiker og misbruker av diverse narkotiske stoffer og alkohol. Vi får hele det brutale pophysteriet på nært hold med opptøyer, groupies, fans og de pengegriske managerne.
Paralellt med dette får vi sekvenser med tilbakeblikk på Pinks barndom og oppvekst. Hans far ble drept under siste verdenskrig og hans mor var en både omsorgsfull og dominerende kvinne. Dette er meget virkningsfullt gjort og stoffet er sterkt, gripende og ikke minst skremmende i de brutale massehysteri,- kamp- og voldsscener. Her gjør ikke minst de eminente tegneseriesekvensene et formidabelt inntrykk.
Geldof spiller Pink uhyre overbevisende i sin opptreden, rus, fortvilelse, desperasjon og galskap. Filmen er nå tyve år gammel og den beskriver miljøer som dessverre er blitt altfor sanne. Musikken er i denne nyversjonen trimmet og den er uhyre finstemt i forhold til billedbruken som veksler mellom de kraftfulle klimaksene og vedvarende oppbyggende sekvenser i vekslingen mellom den ikke minst virkningsfulle totale stillhet, noe mange av dagens filmmakere dessverre ser ut til å ha glemt.
Musikken har sterk følelsesmessig påvirkning, med vemod, tragedie og desperasjon. Det er en film som for meg personlig virker sterkere nå enn da jeg så den for flere år siden.
