Astrup Fearnley Museet 24.1. – 2.5.2004
Olafur Eliasson: Colour memory and other informal shadows
Astrup Fearnley museet presenterer med denne utstillingen den unge dansk-islandske kunstneren Olafur Eliasson som i det senere har markert seg både på Venezia-biennalen 2003 og i London. Olafur Eliasson sier han arbeider ofte i gruppe med ulike fagfolk i forhold til varierende prosjekter slik at de supplerer med sine kunnskaper og ekspertise på områder som han selv ikke behersker. Dette fører til at det ferdige resultatet sjeldent er gitt i utgangspunktet selv om ideer og ønsker er uttalt. Dette har ført til at han har arbeidet med mange ulike mennesker, noe han sier han setter pris på i forhold til hva som skjer i denne dialogen, både på det tankemessige og det praktiske planet.
Utstillingen viser ti ulike installasjoner/objekter/lysfenomener hvorav to er vist tidligere. Resten er arbeidet frem for dette museet.
Personlig har jeg nå vært der flere ganger og er fascinert av 360° room for all colours hvor man er omsluttet av en polstret vegg over 3 meter høy i sirkel som sakte skifter farvenyanser fra skarpt hvitt til blånyanser som igjen går over til rosa og lilla. Hvis man går sakte rundt veggen en tid mister man perspektivet.
The inverted shadow tower viser et hult rundtårn seks meter høyt og diameter på 4,75. Veggene er bygget opp av aluminium-elementer med hvitt glass og hvitt lys som pulserer sakte i styrke. Når man ser opp øyner man refleksen av glass i taket.
Noe som tydelig populært for mindre og større barn var verket Your yellow versus purple blue som består av tre farvete runde glassplater som sakte dreier rundt i ulike hastighet og derved danner nye farve- og formkonstellasjoner på veggene rundt. Ungene løp etter farvefeltene og lager skyggebilder og grimaser i det skiftende lyset.
Remagine (large version) er et verk som gir en interessant opplevelse. Det består av 12 store spot-lighter som med varierende intervaller kaster lystegninger på veggene som stadig danner nye kombinasjoner og mønstringer. Det blir som å oppleve et rolig musikkstykke omgjort til skiftende lys. På spørsmål sa Olafur Eliasson at han hadde prøvd med klassisk musikk til, men verket er sterkt nok slik det er. Og tilskueren vil tror jeg, ofte danne sin egen rytme når man opplever dette.
Videre er det bare å gå på oppdagelsesferd i de andre rommene og oppleve resultatene av dette eksperimenterende arbeidet med ulike lysfenomener og objekter. Dette er en utstilling som egner seg fint for barn og ungdom da det byr på varierende opplevelsesmuligheter.
