Kunstnernes Hus 8.9. – 5.10.2003
Høstutstillingen
Det er tidlig høst, noe trærne i Slottsparken begynner å bære preg av og tid for årets 116. høstutstilling på Kunstnernes Hus.
Det hadde vært gledelig å kunne si at etter åpningen har pressen vært fyllt med heftige diskusjoner og utveksling av synspunkter. Men det har ikke skjedd i år, noe som er forståelig når man har sett dette utvalget.
I utgangspunktet ble det sendt inn 3172 verk fra 1220 kunstnere. Det vises 136 arbeider av 114 kunstnere. Av disse er 54 debutanter. Utstillingen viser tegninger, grafiske arbeider, malerier, skulpturer, fotografi, installasjoner og videoarbeider. Juryen har bestått av 6 personer.
Personlig opplevde jeg at i år er det få tegninger og lite grafikk, tekstil og skulptur. Det som er gledelig er at det er mange malerier og at videoarbeidene har fått en fornuftig plassering selv om lyden fra enkelte av dem blir ufrivillig generende akkompagnement til arbeidene som presenteres i nærheten.
Det er blitt en oversiktlig og ryddig utstilling hvor de fleste arbeidene får nok rom for sitt uttrykk.
Innen maleri presenteres et ganske bredt uttrykksfelt fra farvesprakende abstrakte bilder til detaljerte utpenslete arbeider. Kathrine Gieværviser med sitt arbeide #6 utført i lakk på aluminium hvor spennende farver er og hva de gjør med hverandre.
Marianne Bratteli, Kristin Kantner og Jørgen Dobloug viser alle i sin bilder et forenklet karakteristisk uttrykk og en nøyaktig følsomhet som går i dialog med betrakteren.
Kurt Johannessens Tida før inkje er en liten bok med reflekterende poetiske tekster. Kari Dyrdal og Elisabeth Harr har begge på ulike måter vist med sin uhyre nennsomme og uttrykksfulle veveteknikk hvor fantastisk tekstilarbeide kan være.
Ansgar Ole Olsens Farkost II i enkelt stilsikkert stål og Marit Flåtten & Johanna Rydanders selvlysende rødorange elgkalv viser spennet i det skulpturelle uttrykket.
Et originalt prosjekt for denne utstillingen er en syvende klasse på Bestun skole som fikk i oppdrag å lage hvert sitt lille rom som ble plassert i en stor søyle liknende en boligbolokk hvor man kan se inn til beboerne. Et tankevekkende prosjekt som er vel verdt å studere nærmere.
Pushwagners selvportrett er et maleri i 152 x 205 hvor hodet er en fantastisk inndelt og oppdelt galleri-inndelt og spiralformet inntegning av myriader av bittesmå kvinnehoder og kvinneskikkelser. Det er nesten ufattbart hvordan han har maktet å utføre alt dette!
Carlo Candinis sitt arbeid Io sono stao qua, ca 5 m stang som går fra gulv til tak med en hånd i hver ende, er et av de få humoristiske verkene på denne utstillingen. Er det dette som holder verden oppe? Huan-a Jis verk Cemetary hvor han viser en rekke objekter i tre, er en mellomting mellom møbel og skulptur hvor flere i sin utforming får et sterkt humoristisk tilsnitt.
Personlig savner jeg opprøret, rebellene, frisk, freidig humor den gang det å gå på høstutstilling var en opplevelse og en oppdagelsesferd som angrep og engasjerte.
