Museet for samtidskunst 13.4. – 15.9.2002
Johannes Rian (1891 – 1981) – tema med variasjoner
Ved museet på samtidskunst har man så lenge som i ti år hatt et ønske om å presentere en omfattende Rian-utstilling. For ca. ti år siden hadde de liten utstilling av ti av hans bilder og det var på den tiden denne utstilllingens kurator Vibeke Hurum engasjerte seg i Rians arbeider. Først skrev hun en hovedoppgave, siden en bok som foreligger til denne utstillingen.
Johannes Rian (1891-1981) var fra Nord-Trøndelag. Han utdannet seg først som agronom og drev slektsgården inntil han i slutten av 20-årene dro til Oslo for å begynne på sin kunstneriske utdanning. Han hadde bl.a. Axel Revold som lærer. Flere av de samtidige kunstnerne fikk stor betydning for hans arbeid og ble hans venner.
Rian er en av de kunstnere hvis arbeider er delt mellom Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst. Til denne utstillingen er det derfor lånt ut ca. 20 verk fra Nasjonalgalleriet. I tillegg er det bilder fra over 4o privatpersoner slik at det er mange bilder – akvareller, tresnitt, malerier og tegninger – som aldri har vært vist offentlig tidligere av de nå ca. 150 som vises.
I Rians bilder ser man tydelig hvordan en kunstner utvikler seg fra det figurative mot det mer og mer stiliserte til han de siste tyve årene maler kun nonfigurative bilder. Hans utvikling er i store deler paralell med det abstrakte maleriets spede begynnelse og akseptering som malerisk uttrykk i Norge.
Rian etablerte seg sent. Han kom på sine reiser til Frankrike, Spania og Marokko i kontakt med franske toneangivende kunstnere som Matisse som fikk stor betydning. Men en kan også se referanser til andre malere som bl.a. Picasso.
Motivene i Rians tidligere bilder omfatter landskap og en rekke kvinneportretter. Allerede her ser vi den karakteristiske farvebruken, dristige og uvanlige farvekombinasjoner som har sin spesielle virkning. På sine utenlandsreiser fanger han opp særpregete miljøer som han formidler med intensitet og spesiell lysvirkning. Interiørene hans får også preg av den farveskala som han utvikler hvor Rian-blått og Rian-rødt ofte benyttes.
I løpet av krigsårene arbeidet han intenst med tresnitt hvor han følger opp sine motiver med landskaper, portretter, også av seg selv, beskrivelser av mellom-menneskelige relasjoner. Disse er ofte røffe i utformingen men er følelsessterke.
Rian spilte fiolin og hans kone klaver. Han sier selv at han ønsker å bli musiker men hadde mistet en del av en finger og dette måtte endres. Hans interesse for teater og musikk avspeiler seg i mange av hans bilder, spesielt piker og kvinner som spiller cello og klaver finnes i flere versjoner.
I 1951 flytter han med familien til Ekely og kritikerne begynner nå å bli mer oppmerksom på ham og han begynner å få gode omtaler. Rian var produktiv men arbeidet lenge med sine bilder selv om han ønsket de skulle se ut som om de var fremkommert spontant.
De siste tyve årene av sitt liv maler han kun abstrakt hvor bildeflaten er delt inn i ulike farvefelter som ofte er gitt amorfe rundete former. Enkelte har en viss symmetri, men alle er balansert i formuttrykket. Disse bildene skal man gå nær inn på fordi det avslører hvordan han legger ulike nyanser kombinert med ulike kontraster opp til hverandre på en mesterlig og slående måte. Han sa selv at farvene skulle frigjøres fra formene og ha sitt eget liv.
I de siste årene kom litt mørkere farvebruk inn i bildene.
Mange norske samtidskunstnere poengterer Rians betrydning men kurator Vibeke Hurum mener at han ikke har noen etterfølgere. Kanskje fordi det ikke går an å gjenga det Rian gjorde i sine abstrakte bilder?