Leonard Cohen må ikke få vite

Oslo Nye sin hovedscene er for tiden forvandlet til et festlokale, der seks skuespillere og fire musikere (som også opptrer som statister) er på «bøttefylla.» Etterfulgt av velkjent bakrus, anger og tilgivelse – der scenens fremre gulv er en diger «Tempur-madrass» der skuespillerne vakler seg frem og tilbake. Teaterkonsert er et velkjent begrep hos våre danske naboer i sør, men for oss i Norge er dette upløyd mark. Man tager en berømt artist, setter dens slagere i rekkefølge og dyktige skuespillere «spiller» sangene (på minst to måter). Teksten er sangene, og det er ikke nyskrevet tekst i mellom som binder sangene sammen. Det er heller ingen ny oppdiktet historie som fortelles, ei heller forklaringer om sangenes tilblivelse.

 

En teaterkonsert kan fort bli tam, og det har man trolig innsett tidlig på Oslo Nye. Og da er det å finne frem den banale scenografikofferten og gi seg i kast med tenårings-fnise-humor, heftige usexy sexscener og overdrevent spill. Vi sitter da igjen med ei smørje av en forestilling, uten retning og det er bare å takke høyere makter (om slike finnes) at Leonard Cohen ikke er tilstede eller får vite om dette mislykkede påfunnet. For det er nemlig det som er mest vondt. Det er SELVESTE Leonard Cohen man ønsker å hylle. Mannen som har skrevet noen av de mest fantastiske tekstene i verden, som vi alle elsker. Håvard Rem sine oversettelser er prikkfrie, uten at viktige poeng skusles bort. Da skal det ikke være lov til å falle i banalitetens grav.

 

Det går hundre minutter før det første av to høydepunkt kommer. Marit Adeleide Andreassen sin «So Long Marianne,» fremført energisk på scenekanten og i salen, med lyset på, er både praktfull og sår på en gang. Sangstemme, diksjon, innlevelse og kommunikasjon med publikum sitter helstøpt. Det andre høydepunktet kommer like etterpå. Marian Aas Hansen synger «Halleluja» lavmælt,  akkompagnert av en sår gitar, flørtende med gitaristen.  Stemmeprakt til tusen og budskapet blir veldig sterkt. Også Aas Hansen mestrer diksjonens kunst. Men det holder ikke at to sanger griper og man kaver seg igjennom resten. Lite respektfull tilnærming til materialet!