Premiere Det Norske Teatret 8.4.2011
Line Knutzon: HANDVERKARANE
Ingunn Beate Øyen, Vidar Magnussen, Kjersti Elvik, Jon Eivind Gullord, Per Schaanning, Lasse Kolsrud, Tobias Santelmann, Svein Roger Karlsen, Nina Woxholtt, Jorunn Kjellsby, Niklas Gundersen, regi: Kim Bjarke
Det er vår i luften og mange av oss har oppussingsplaner liggende på vent, som i løpet av noen hektiske uker skal realiseres. Enten det skal males, snekres, sparkles eller bygges på, vi har alle vært i kontakt med håndverkere. Vi har møtt mange profesjonelle og pålitelige håndverkere, som rett og slett gjør jobben sin – men det er allikevel skrekkhistoriene vi liker å sladre om. På Det Norske Teatret bygges det hus. I flere etasjer skal Alice (Ingunn B. Øyen) og Manfred (Vidar Magnussen) skape sitt drømmehjem, hvor ukebladene og boligmagasinene forteller dem hva som skal inn i heimen.
Line Knutzons Handverkarane er et tre år gammelt stykke med tematikk som er blodaktuell, men det hjelper lite når manus faller sammen etter tjue minutter. Vi blir raskt koblet på byggeprosjektet og både Ingunn B. Øyen og Vidar Magnussen får raskt stablet på beina en historie som både er troverdig og morsom. Den er faktisk veldig morsom, og ved hjelp av et fabelaktig vennepar spilt av Kjersti Elvik og Jon Eivind Gullord, serveres gullkorn på rad og rekke. Fem håndverkere med byggeleder Glen (Svein Roger Karlsen) i spissen gjør også sitt til at dramaet sitter etter tjue minutter.
Så løper handlingen løpsk. Den troverdigheten som karakterene har skapt blir revet i fra hverandre. Det handler om drap. Vi har vel alle vært innom tanken, i alle fall i lystige lag, om å støpe mureren inn i kjellergulvet eller å la snekkeren få kjenne sin spikerpistol. Olsenbanden gjorde det, men på Scene 2 i 2011 blir det rett og slett en flopp. Teksten er elendig. Oppbyggingen av dramaet blir katastrofalt nok revet overende, og morsomhetene faller så til de grader på stengrunn.
Det er stille i salen og vi kikker urolige på klokken for det blir så pinlig til slutt at vi knapt kan slå hendene mot hverandre for å applaudere. Pinlig, og da hjelper det lite at Per Schaanning tar applaus fra innsiden av vaskemaskinen. Vi syntes ikke det er morsomt. Det verste av alt er når alvorlige temaer som seksuelle overgrep mot barn i Thailand blir flettet inn som et alvorlig apropos i det øvrige våset.
Vi vrir oss smertelig i stolen, så det beste med hele forestillingen er å få komme ut i vårluften igjen. Vi behøvde frisk luft, og det hastet.
