Latter Aker Brygge. Komikameratene.
Rune Andersen, Tommy Steine, Sturla Berg Johannesen, Jonas Kinge Bergland.
Tre meget etablerte komikere og en fersking samles under paraplyen “Komikameratene” på Latter på Aker Brygge. Høy billettpris og dertil store forventninger har vi når teppet går opp, men her blir mye uforløst pjatt. Effekter som aldri får sin forklaring og poenger som faller til bakken med et brak – uten at vi trekker på smilebåndene.
Rune Andersen er en fremragende imitator. Det har i en årrekke vært ufattelig morsomt å følge hans parodier på kjente og kjære samfunnspersonligheter. Det unike med Andersen er at han sparker oppover med glans og unnlater den useriøse delen som mange komikere så lett tyr til i perioder med teksttørke. Det er likevel en grense for hvor lenge slike parodier er morsomme. Særlig lite interessant er det når poengene går igjen og materialet føles gammelt. Rune Andersen har en kapasitet som komiker som skulle tilsi at han burde ha evne å fornye seg. Den i utgangspunktet beste blir derfor den svakeste.
Vi er også mektig lei av Tommy Steine sin høyde- og flyskrekk. En rekke ganger har vi hørt historiene om hans uheldige opplevelser i høyden. Vi er også fryktelig lei av de repeterende familiære vitsene som denne bamsen lirer ut av seg. Og når vi første er i gang. At Sturla Berg Johannesen er eksnarkoman og eksheterofil har nesten hver eneste nordmann nå fått med seg. Når han entrer scenen som komikamerat er det derfor utrolig skuffende at han kun bruker disse to poengene i mesteparten av sine vitser. Vi har ikke tungt for det, men mulig Berg Johannesen behøver en oppstrammer.
Det er ett soleklart høydepunkt denne januarkvelden, og det er Jonas Kinge Bergland. Utdannet lege, humortalent i bøttevis og han danser som en GUD. I tillegg imponeres vi over timing og en ikke-sukkersøt tilnæring til familielivet, denne gangen levd gjennom sin søster. Ufattelig gode oppdragelsesbetraktninger og ikke minst motsetninger i foreldres instruering av de unge individer. Det er en skam at Jonas Kinge Bergland er den komikeren som får minst plass i forestillingen, og vi gleder oss allerede til at de tre andre er kastet på dør og Jonas Kinge Bergland står alene på scenen.
Forestillingen har også grove mangler. Hvorfor marsjerer de fire komikameratene inn med høye kneløft på kommunistisk vis? Eller er det frelsesarméen det skal forestille? Slike virkemidler må forklares! Hva med at halve forestillingen handler om komikameratenes tilbakelagte turne. Hvilke formål har dette, og hvorfor får det så mye plass? Vi skriker på regimessige grep!
