Kulturnyheter

Judas slår Jesus

Premiere Det Norske Teatret 3.9.2009
Andrew Lloyd Webber: JESUS CHRIST SUPERSTAR
Hans-Erik Dyvik Husby, Frank Kjosås, Charlotte Frogner, Hildegun Riise, Lasse Kolsrud, Ingrid Jørgensen Dragland, Sigve Bøe, Niklas Gundersen, Nina Woxholtt, Magne Lindholm, Ragnar Dyresen, Ellen Dorrit Petersen, Jonas Georg Digerud, Lars Jacob Holm, Øyvin Berven, Svein Schulz, Thomas Bye, Mats Grønner, Hallgrim Bratberg, Yavuz Topuz, Regi: Erik Ulfsby, Koreografi: Belinda Braza

Alle fotos: Kulturspeilet
Alle fotos: Kulturspeilet

Året etter braksuksessen med Jungelboka på Det Norske Teater, er regissør Erik Ulfsby nok en gang på offensiven med en flunkende ny tolkning av rockemusikalen Jesus Christ Superstar. Det er nå trettiseks år siden filmen kom og snart førti år siden musikken ble gitt ut på plate, og det ble en av USAs største musikalsuksesser noen sinne. I 2009 tar Ulfsby oss med til vår egen samtid, der Jesus lever blant narkomane og uteliggere. Det loves at musikalen skal tydeliggjøre hvem som er venn eller fiende, og hvem Jesus egentlig gjorde opprør mot. Det skjedde ikke på premieren torsdag kveld, og det tviles på om dette vil bli klarere frem mot jul.
Historien om Jesu siste dager, og de personlige motsetninger som var mellom Judas og Jesus, ble for første gang satt opp i New York i oktober 1971. Året etter hadde den premiere i London West End og ble vist i hele åtte år med til sammen 3358 forestillinger.

Jesus180809_jMesteparten av forhåndsomtalen har Det Norske Teater fått gratis siden hovedrolleinnehaver Hans-Erik Dyvik Husby, bedre kjent som Hank von Helvete, naturlignok tar mye plass både fysisk og verbalt. Det er også Dyvik Husby som blir forestillingens altfor tunge lodd. En Jesus-skikkelse som ikke beveger seg mer enn normalt, med statiske bevegelser og andpusten røst. Første akts prestasjon var altfor svak til å nærme seg et godkjentstempel. Dyvik Husby hever seg markert i andre akt, mon tro om nervøsiteten hadde prellet litt av, men det blir likevel for egoistisk. Samspillet med sine medskuespillere har grove mangler, og hans nære forhold til Maria Magdalena (Charlotte Frogner) blir en flopp. Ingen tror på kjærligheten mellom de to, og da drukner intensiteten og sårheten i et hav av klisjeer. Vi kommer med andre ord ikke nærmere en tydeliggjøring av hvem Jesus var, og siden Judas spilles så enestående godt av Frank Kjosås blir kontrasten mellom profesjonelle skuespillere og brølende amatører så altfor stort.

Jesus180809_lRegissør Erik Ulfsby skal ha skryt for regigrepet ved å la handlingen foregå i et undergrunnsmiljø. Tekstmessig fungerer det veldig godt, og musikalen får en ny dybde og glød. Satt opp mot hendelser i vår samtid blir musikalen en debatt i samtiden og et friskt pust inn i en ellers så grå valgkamp. Den eneste skikkelsen som lider under dette grepet er Maria Magdalena. Charlotte Frogner blir aldri troverdig som prostituert narkotikamisbruker. Stemmeprakten hennes drukner i et narkouttrykk som blir for parodisk. Kontrasten til Yvonne Elliman fra filmen i 1973 er enorm, men det er bare positivt. Problemet er at man vil altfor mye og det gjør at intensiteten mangler.

Forestillingens klippe blir utvilsomt Frank Kjosås. En smertelig god fremstilling av Judas, kledd i hvit t-shirt og med store mørke ringer rundt øynene. Det er sårt, nært og troverdig – og vi rives med i kampen mellom det guddommelige og sviket. Kjosås er også den eneste som viser solid respekt til teksten (Tim Rice) og den spektakulære musikken (Andrew Lloyd Webber).

Og tro ikke vi har glemt forestillingens store positive overraskelse. Hildegun Riise som Pontius Pilatus var ubetalelig flott fremstilt. Liggende i rød silkekjole i en enorm dobbeltseng eier hun scenen hver gang dommeren skal frem i lyset. Avstraffelsesscenen er både grusom og god, og hennes medrivende medvirkning i Jesu pine lyser ondt ut av øynene til Riise når pisken slår gjentagende og hardt. Skryt skal også elevene fra Bårdar ha. I en slik stor oppsetning er ensemblet kjempeviktig, enten det dreier seg om roller som Jesustilhengere, vaktmenn eller bassengkamerater. Bårdarelevene gjør dette med utstråling og ungdommelig talent, og lydvolumet og trøkket når nye høyder – men det redder ikke totalinntrykket.

Sjekk også

Byggmesteren i honningfella

Byggmesteren begynner å bli gammel. Han har bygget hus, men intet storslått tårn, intet minnesmerke …

Flat farse på Oslo Nye

Oslo Nye har denne høsten satset på farse, som skal trimme lattermusklene i det sure …