Urpremiere Teatret på Torshov 2.9.2009
Lars Saabye Christensen: Chet spiller ikke her
Thorbjørn Harr, Regissører: Sofia Jupither og Thorbjørn Harr
På Torshovteateret står 35 år gamle Daniel på en nykonstruert jazzscene i rød filt, omgitt av sigarettsneiper, falne stoler og en jazztrio. “Jeg døde for to og en halv time siden. Det var ubeleilig,” åpner han og i mot oss kommer en hengslete kar som helt siden han som 13-åring hørte Chet Baker på radio ble helfrelst i Chet Bakers “cool jazz-” konsept.
Vi møter en gutt som beskriver musikken som like avhengighetsskapende som heroin, hvis eneste mål i livet er å få tonen så ren at ingen vet hvor den kommer fra. Han snakker om øyeblikk, sekunder av tilfredsstillelse som et ekte katarsis, sammenlignet med den konstant dårlige samvittigheten over alt som han må gi slipp på.
Lars Saabye Christensens tekst er full av underfundigheter og karakteristiske sprell. I tillegg har teksten dybde og en rekke sentrale poenger, som gjør at dette er en forestilling man ideelt sett bør se mange ganger, og forvente å kunne oppdage nye elementer hver eneste kveld.
Lars Saabye Christensen skaper et univers ikke ulik Chet Bakers eget, men ispedd gjenkjennbare Saabye Christensen beskrivelser om tog, byliv, Opel og slitne hotellrom. Her finnes også mange sidehistorier som vi humrer til, og hvem har ikke møtt den altfor slitsomme resepsjonisten eller fått høre fra nære familiemedlemmer at man ikke strekker til.
Thorbjørn Harr har sammen med medregissør Sofia Jupither skapt en forestilling som starter med slutten, og gir et tilbakeblikk i et liv fylt av oppturer, ensomhet, sorg og jazz. Harr er gnistrende god på scenen og beveger seg lett blant publikum og ser dem dypt inn i øynene. Samspillet med jazztrioen, bestående av Jørn Øien, Per Oddvar Johansen og Aslak Hartberg funker i tillegg overraskende godt, og lukker man øynene er det som om Chet Baker ennå står der rett foran oss.
Regisssørduoen har også fått til en flott stigning i forestillingen, noe som vekker nysgjerrighet og man blir til slutt helt oppslukt av historien om den lille familien. Chet Baker hadde norsk bestemor (Randi Toseth fra Rennebu) og spilte karrierens siste konsert på Musikkflekken i Sandvika 59 år gammel. Baker tok til slutt sitt eget liv ved å hoppe ut av et hotellrom i Amsterdam. Vår Martin gjør ikke det samme, men gir oss et minneverdig innblikk i en stor musikers liv. Et stykke teaterhistorie som fortjener å leve lenge.
