bsen-festivalen 2008 – Premiere Nationaltheatret 13.9.2008
Basert på Bergman/Ibsen/Matteusevangeliet: Matteuspasjon
Gjestespill fra Centraltheater Leipzig, Regi: Sebastian Hartmann
Tyske Sebastian Hartmann er ambisiøs, og forrige uke serverte han det norske teaterpublikum en gedigen forestilling som markerte avslutningen på årets Ibsenfestival. Etter omdiskuterte forestillinger som Johan Gabriel Borkman og Markens Grøde på Nationaltheatrets hovedscene, har Hartmann nå valgt å ta for seg tre mesterverk på en og samme kveld. Nattverdgjestene av 
Bergman, Brand av Ibsen og inspirasjoner av Bachs Matteuspasjon er kraftig kost når de serveres i løpet av nitten, til tider lange, kvarter. Intensiteten dalte også gradvis gjennom hele forestilling, så utmattelsen kom dessverre altfor tidlig. Ambisjonene er skyhøye og da blir fallet desto brattere.
Bergmans Nattverdgjestene fungerte best. Hartmanns regigrep, som vi nå kan kalle “typisk Hartmann,” passer til Bergmanns tekst. Særlig tvilen om Gud og hans taushet sitter godt, og griper tidvis inn i hjerteroten. Så faller denne skribent av et kvart stykke ut i Brand. Det blir for voldsomt. Kaos, rotløshet og forvirring råder og Ibsens tekst er ikke til å kjenne igjen. Vi er litt tilbake til en viss katalansk regissør, som for et par år siden gjorde Peer Gynt om til en usammenhengende affære. Det er dessverre alt for lite gjennomtenkt, så man sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Siste del, inspirert av Matteuspasjonen, virker på samme måte som Brand. Lite gjennomtenkt og det føles av og til som om regissøren ikke ble helt ferdig og reddet seg på snarveier og overspill. Det blir for mye og utmattelsen er total.
