Premiere Nationaltheatret 28.2.2008
Stewe Tesich: Under åpen himmel
Kai Remlov, Bjørn Skagestad, Regi: Ragnar Lyth
Stewe Tesich sin ”Under åpen himmel” har fått nytt liv på Nationaltheatrets Amfiscene. Kai Remlov og Bjørn Skagestad har fått i oppgave å bære forestillingen, en forestilling som tekstmessig er unikt god men som regimessig er svært vanskelig å sette opp. Frihet er stikkordet, der Angel (Skagestad) står på en trekasse med repet rundt halsen og hender og føtter bundet. Frihet får Angel, men hva er frihet? Hva skal Angel benytte sin frihet til og på hvilke vilkår må han oppfylle for å nyte friheten?
De svenske brødrene Ragnar Lyth og Harald Lyth står for henholdsvis regi og scenografi. Gjennomsnittsalderen på de fire nevnte i denne artikkel er høy, men i Tesich sin tekst er dette en klar styrke. Det er et mørkt og dystert landskap, med videoeffekter flimrende over veggene. Det er et land uten mennesker, det er et land i fattigdom og kunsten blir redningen i første akt. De to bitre herrene møter mennesker på sin vei, men rømmer når alvoret blir for tøft å svelge.
Det er UMULIG å ikke trekke paralleller til ”Mens vi venter på Godot,” og det blir mitt problem igjennom hele forestillingen. Parallelliteten er for stor, og i sammenligning vinner Becketts soleklart. Teksten er mørk og uten særlig driv. Skagestad og Remlov klarer ikke helt å bringe teksten opp på den høyden man forventer. Det virker noe uferdig, selv om Remlov ved et par anledninger får det til å gå kaldt nedover ryggen. Det savnes også gode humoristiske innslag. Forhåndsomtalen lover svart humor, men det oppleves alt for sjeldent.
Når man etter andre akt går ut under den åpne himmelen er savnet etter noe mer, størst.
