Oslo Nye Teater Centralteatret
Lars Saabye Christensen: Øyet som ser
Birgitte Victoria Svendsen * Kyrre Haugen Sydness * Geir Kvarme * Unni Evjen * Helle Haugen * Ivar Nørve * Trine Wenberg Svensen *
Assad Siddique * Kaia Foss * Maja Kamilla Grønli Hartvig, Regi: Petter Næss.
premiere Oslo Nye Centralteatret 23.3. 2007
Lars Saabye Christensen har påny skrevet dramatikk for norske scener og på Oslo Nye Centralteatret får vi kjenne på en brutal virkelighet som setter spor. Utstrakt brukt av videografikk gjør åpningsscenen vond. Vi er vitne til et brutalt overfall på en av Oslos underjordiske T-banestasjoner. En blind mann blir offer for vold og til hendelsen er det en rekke vitner. En mann som rømmer åstedet straks han får sjansen, en bedugget gammel dame med høy moral og noen ungjenter som er lite villige til å fortelle noe om hendelsesforløpet. Saabye Christensen setter dramaet i gang og publikum blir vitne til en beintøff rettssak med forsvarsadvokat Mona Hoff (Birgitte Victoria Svendsen) som midtpunkt. Hoff trekker vitnenes observasjoner i tvil og ofte er vanskelig å beskrive hva som eksakt skjedde. Ofte er man i sjokk, ofte lar man seg påvirke av medias håndtering av saken eller kanskje man tror man har sett noe man egentlig ikke har sett. Aktoratet (Helle Haugen) er sjanseløse, men det får oss til å tenke. Ekstra nært blir det når åstedet ligger bare et steinkast unna teatersalen.
Andre akt er bygget på Saabye Christensens novelle “Grisen.” Forsvarsadvokat Hoffs far ligger på sykehuset klar for å kutte metervis med tarm, og forelsker seg i et bilde av en gris som henger på veggen. Da en muslim blir trillet inn på samme rom blir grisen fjernet da pasienten tilsynelatende føler seg støtt av bildet. Dramaet er i gang og Mona Hoff tar saken som sin fars advokat. Replikkvekslingene om toleranse og hensynsfull fremferd er presise og har fin flyt. Det får oss til å tenke på hva som egentlig er bakgrunnen for våre holdninger, ikke bare i toleransespørsmålet. Hva kjemper vi egenlig for og hvem er det som egentlig vil ha dette bildet av grisen? Det handler om å ta hensyn, men hvem skal utvise mest toleranse?
Hver for seg er aktene herlig teater, men bindingen mellom historiene er altfor svak. Kanskje det ikke er meningen, men da bør man forberede sitt publikum om at det er to atskilte enaktere vi er vitne til. Om man behøver litt påskekrim etter påskehøytiden er det bare å møte opp på Centralteatret.
Artikkelen er skrevet på grunnlag av en ordinær forestilling.
