Urpremiere på Det Norske Teatret, scene 2, 28.03.2007
Glenn Belden: Betre utan ball
Tobias Santelmann, Ingunn Beate Øyen, Sverre Solberg, Cecilie Enersen, Ellen Dorrit Petersen, Yngve Berven, Espen Sandvik, Anders Rummelhoff
Regi og musikk/video: Øyvind Osmo Eriksen
Historien ble skrevet av en ung mann – Glenn Belden – i forbindelse med en dramatiker-konkurranse, utlyst av Det Norske Teatret i 2006. Belden vant konkurransen med manuset som også er hans første teaterstykke. Det Norske Teatret overstatte stykket til nynorsk og det ble satt opp som Betre utan ball.
Vi møter Knut (Tobias Sandelmann) som går på skolen og som gruer seg til å stå opp hver eneste mandag. Han hater gymtimen, spesielt lite liker han fotball. Nettopp det skuffer alle rundt ham. Pappa (Sverre Solberg) er ivrig opptatt av å videreformidle sine egne velmente idealer til gutten sin. Det hadde vært så fint om han kunne dele denne fotball-gutteverden med sin håpefulle sønn. Men hovedpersonen Knut har andre interesser. Guttene i klassen får heller ikke tak i Knut. De tilbyr ham en plass i guttefelleskapet etter skolen. Men da dreier alt seg om fotball. Knut er i en klemme. Han har rett og slett ikke lyst til å kjempe om plassen i gjengen og blir lett bytte for disse mobbende klassekameratene sine.
Knut er annerledes og dermed havner han utenfor. Et gjenkjennelsesmoment for mange skolebarn i dag – det er helt klart. Barn som knekker de sosiale kodene som flertallet i klassen har etablert er sikret en plass. De som avviker med annerledeshet risikerer å bli ensomme – kanskje bli mobbeoffer.
Men i dette stykket er det håp for hovedpersonen. Knut bekjenner etterhvert at han liker å leke med dukker, og finner plassen sin blant noen jenter i klassen som er opptatt av rollelek med dukker. Når han forelsker seg i en av jentene til slutt, har han både fått styrke og mot til å være akkurat den han er. Mor (Ingunn Beate Øyen) – morsomt skissert som dynamisk, alternativ kvinnetype – begynner å se ham. Til og med guttene som mobbet ham lar seg friste av Knut’s og jentenes lekenhet «uten ball». Stykket ender i en eventyrlig forsoningsscene.
En ung regisør – Øyvind Osmo Eriksen – har tatt hånd om stykket med et ungt ensemble i feltet. Han bruker videoteknikk som et scenisk virkemiddel for å uttrykke Knuts drømmeverden. Dette gir spennende brudd i stykket, og barna får tid til assosiasjoner.
Scenografien er enkel, men oppfinnsom. Historien blir fortalt i en nokså realistisk spillestil. Det krever etter min mening flere dramaturgiske virkemidler for å holde spenningskurven oppe. Barna fra cirka åtteårsalderen kan følge fabelen, men blir de urolige, truffet eller engasjerte?
Jeg ble ikke det til tross for det høyst aktuelle temaet. Når voksne skuespillere spiller barn i et ganske realistisk stykke blir det en risikabel sak. Barns lek må observeres nøye for å kunne uttrykke den på scenen. Ingunn Beate Øyen og Ellen Dorrit Petersen som Nina og Marit klarer dette fint. Guttene utstråler masse energi, men jeg ser dem mer som ungdommer enn som barn.
Regissøren har også komponert musikken til forestillingen. Jeg ser premieren som en positiv begynnelse for norsk samtidsdramatikk for barn på scenen.
