Premiere Det Norske Teatret 22.3.2007
Tennessee Williams: Katt på heitt blekktak
Ane Dahl Torp, Endre Hellestveit, Elisabeth Matheson Solberg, Jorunn Kjellsby, Sverre Bentzen, Jon Bleiklie Devik, Paul-Ottar Haga, Paul Åge Johannessen, Regi: Jan Maagaard
Det norske teatret satser denne våren på “Katt på heitt blekktak,” et av Tennessee Williams sitt mest kjente teaterstykker som hadde sin urpremiere allerede i 1955. Stykket er delt inn i tre nokså ulike deler, der konfliktene skrelles som en løk inntil sannheten får se sitt såre lys etter drøye tre timer med intense teaterøyeblikk. Det norske teatrets oppsetning er klassisk, der tiden står nesten stille og handlingen ikke akkurat har hastverk. Dette gir rom. Rom for skuespillerne til å finne sine karakterer og la rollen sette seg både hos motspillere og publikum. Dette utvikler seg til å bli en genistrek, og kan karakteriseres som veldig vellykket. I dagens moderne teaterverden er det befriende å kunne oppleve disse magiske og langsomme teaterøyeblikkene. Sannheten er at tre timer føles som halvannen, og det kan vi takke gnistrende gode skuespillere for.
Første akt spilles hovedsakelig av Ane Dahl Torp. Hun fikser biffen, og rollefiguren Margaret fremstilles både med eleganse og sårhet i blikket. Samspillet med Endre Hellestveit (Brick) er også godt, og undertonene er der fra første stund. Ane Dahl Torp er en blivende diva, men hun har ikke forstått dette selv enda. Uten nykker, men med nerve og faglig dyktighet. En drøy time holder de det gående før publikum får en velfortjent hvile. Dramaet er satt og spillet kan begynne. Det er bare en overhumørfylt “Big Mama” som uroer oss. Hvorfor er hun så likeglad? Skjuler hun en sannhet som ikke tåler dagens lys? Takket være Jorunn Kjellsby når første akt himmelske høyder. Hennes “Big Mama” er vidunderlig. Man ler godt av henne, men aner at noe ikke er som det skal være. Når sannheten kommer for nær, beskytter hun seg. Barnebarna (så søte dere var!) eller andres ulykke blir hennes redning.
Når første akt var så flott, er det hyggelig å melde om stigning i programmet. En ny personkonflikt ruller opp i andre akt. Bricks forhold til sin far blir satt under lupen, og Sverre Bentzens “Big Daddy” er både intens og fargerik. Han tør ta opp den vanskeligste tematikk, og tør bryte med “Big Mamas” jamrende ytre. Dette blir en sterk akt der Hellestveit især imponerer med sin erkjennelsesprosess, godt hjulpet av atskillelige mengder sprit og en pågående far. I siste akt faller naturligvis sannheten igjennom og det er tid for refleksjon. Hvem kan stole på hvem? Og hvem har spilt med rent mel i posen? Det blir en rivende god avslutning, og Katten på blikktaket stikker naturligvis av med seieren. Mjau!
Denne forestillingen er særdeles god og Det norske teatret skal ha ros for at de våger å sette opp klassikere på denne måten. Ane Dahl Torp er kveldens blikkfang, så publikum bør kjenne sin besøkelsestid.
