Cafeteatret 1.11.2006
Bente Børsum
I en fantastisk vakker metodistkirke fra 1896 åpnet Caféteatret sine dører onsdag kveld. Hollendergaten 8 på Grønland er “hjertebarnet” til Siri Dannevig, også kjent som forfatter Jostein Gaarders bedre halvdel, og endelig var det duket for teateråpning i den intime caféen. Først og fremst skal Dannevig ha stor ros for sitt arbeid. Dama har bein i nesa, og har ikke gitt seg før alt kom på plass. Perfeksjonistisk, ja vel – men slik scenen fremstår i dag er det verdt alt strevet. Atskillige arbeidstimer er lagt ned i det slitne kirkerommet og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Der rommet behøvde to malingsstrøk, har man malt fire. Belysningen er fantastisk flott med detaljer i mang en krok. Dette har blitt et rom og en scene der publikum kan nyte en smårett og et glass vin før forestilling, for deretter å oppleve intimt teater fra den lille scenen. Menyen er ikke preget av de største delikatesser og er ikke av de mest spennende, men den er til gjengjeld svært rimelig. Det unike kirkerommet har plass til drøyt 100 publikummere, og onsdag kveld sto Bente Børsum på scenen.
“Jeg heter Bente Børsum. Jeg er skuespiller. Og jeg har en historie å fortelle. En historie som ligger meg på hjertet, som har bodd i meg så lenge jeg kan huske. Jeg har hørt den, og lest den. Jeg har gjettet den. Drømt den. Forestilt meg den. Min historie er en forestilling. En forestilling om mor. Min mor. Lise Børsum.”
Slik starter monologen som Anne-Karen Hytten har skrevet i samarbeid med skuespilleren. En gripende berettelse om motstandskvinnen Lise Børsum, som blir tatt til fange, torturert og sendt til Ravensbrück konsentrasjonsleir. En historie om svik, medmenneskelighet, kampen for tilværelsen og livsvalg. Bente Børsum levendegjør moren på en eksepsjonell måte. Hennes innlevelse, forståelse og gnistrende fremføring av den såre teksten beviser Børsums enorme talent. Torturscenene går inn i beinmargen med en smell, og frysningene på ryggen kommer umiddelbart da berettelsene fra konsentrasjonsleiren er på sitt grusomste. Lise Børsum, fruen fra Frøen, var en kvinne med en stor K og hadde et stort hjerte.
Forestillingen handler likevel ikke bare om Lise Børsum. Når denne historien nå er fortalt, vet vi også mer om Bente selv. Man har mang en gang undret på hvor Bente Børsum tar sine krefter fra, hvor hun henter frem sine innerste tanker og følelser. Vi har sett eksempler mang en gang på et bredt persongalleri, særlig i roller som er såre. Hennes siste vellykkede tolkninger i blant annet “Vidd” og “Hvite Dager,” er gode eksempler på slike roller, og de siste brikker falt på plass etter monologen på Caféteatret. Bente Børsum er en stor kunstner, som fortjener mer anerkjennelse – hvis hun da ikke er for beskjeden. Lise og Bentes historie slutter likevel ikke 8. mai 1945. Den fortsetter, og uten å røpe for mye så forsetter Lise Børsum å ta viktige valg også etter krigen, som berører Bente og resten av familien.
Mange krigshelter velger taushet. Ofte orker de ikke tanken på å rippe opp i gamle og vonde minner, andre ganger er sannheten for vanskelig å berette. Desto viktigere blir historien vi opplever på Caféteatret. Slike vitnesbyrd vil etterkommende generasjoner ha stor glede av, så utfordringen bør vel egentlig gå til Bente Børsum selv. Det er lov å ønske seg en bok fra den kanten. Materialet hun sitter på er unikt og Bente Børsum har verdighet og mot til å takle en slik oppgave.
Etter et besøk på Caféteatret en novemberkveld vil du helt klart gå ut som et rikere menneske. Ikke bare er teatret vakker og gjennomført til fingerspissene. Bente Børsum varmer også. Det er sårt, nært, vakkert og tankevekkende.
