Nationaltheatret – Teatret på Torshov 20.9.2006
IIbsen: Villanden
Jan Gunnar Røise, Heidi Goldmann, Rolf Arly Lund, Jan Hårstad, Henrik Mestad, Merete Moen, Anne Marie Ottersen, Maria Henriksen, Espen Reboli Bjerke, Lars Wikdahl, Désirée Hafstad, Thali M. Libermann, regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens
Henrik Ibsen hadde ikke bare snudd seg i graven, han hadde trolig tatt trippel salto med dobbel skru, om han hadde sett «Villanden» anno 2006 på Torshovteatret. Hjalmar Ekdals høye arbeidstempo er ikke bare en flukt fra sannheten som han vet snart vil komme for en dag. Nå låser i tillegg Hjalmar døren til sitt arbeidsværelse og tar frem den bortgjemte esken med løsbryster, høyhelte sko og silkekjoler. Hjalmar er i en sterk identitetskrise, noe Hedvig etter hvert forstår og tilsynelatende aksepterer.
Utgangspunktet er spennende. Det er helt klart rom for slike tolkninger i Ibsens tekst og det overraskende er at originalteksten inneholder elementer som er som skapt for den nye tematikken. Dette blir helt klart forestillingens overveldende styrke. Ibsen lever, og vi kan nyte godt av hans frukter på utradisjonelle måter. Regissørene Camilla Martens og Toril Goksøyr ønsker nytolkning, men denne gangen vil de dessverre alt for mye. Når man har så gode skuespillere for hånden og en gnistrende grunnidé, behøver man ikke bøtte på med effekter og karakterer som ikke finner sin naturlige plass. Hvorfor er Doktor Relling og Molvik et lesbisk par? Anne Marie Ottersen og Maria Henriksen er fantastiske i rollene, men de savner sin funksjon. Homofili sjokkerer ikke lenger, så hvor vil regissørduoen?
Jan Gunnar Røise gjør en god figur som Hjalmar Ekdal, mens Heidi Goldmanns Gina blir noe passiv. Vi tror ikke på henne når Hjalmar avslører sine hemmeligheter. Rosa Engebrigtsen Byes Hedvig er moderne og rocka, og hun får frem nye sider i karakteren som er verd å få med seg. Merete Moen gjør også en lekker birolle som Fru Sørby. Hennes erotiske tilsnitt var pirrende.
Dette blir en oppsetning som inneholder mange gode enkeltprestasjoner og en rekke tekstmessige underfundigheter. Kulturspeilet valgte å se en ordinær oppsetning sammen med flere ungdomsskoleklasser. Det som overrasker og varmer et Ibsenhjerte, er ungdommenes vilje og engasjement til å ta inn over seg handlingen. Det var tydelig at forestillingen var gripende og utfordrende for vår yngste generasjon, noe som gir håp for fremtidens teater.
