Premiere Det Norske Teatret 10 .3.2003
Lars Norén: Kaos er granne med Gud
Sverre Bentzen, Britt Langlie, Lasse Kolsrud, Aksel Hennie, Ståle Bjørnhaug, regi: Carl Jørgen Kiønig
I “Kaos er granne med Gud” blir publikum sittende i to og en halv time med en underlig følelse om at noe er fryktelig galt. På Det Norske Teatret får et av Lars Noréns tidlige teaterstykker sin renessanse med mesterlige rolletolkninger og intens spill. Dessverre har teateret valgt sin enorme hovedscene for dette vonde familiedramaet, noe som får gløden til å visne på de bakerste rader. For oss som opplevde dette på nært hold ble det en stor teateraften.
Milja Salovaara har benyttet seg av forutsetningene i den store scenen og fått til et scenografisk løft for forestillingen. En intim lobby i et slitent gjestehus er stedet for den ytre handlingen, men Salovaara har skapt rom på rom bak dette dystre spillestedet som visualiseres ved hjelp av gjennomsiktige vegger.
I lobbyen får alle sin plass. Britt Langlie som døende mor som utad har både masken og håpet i behold, en meget sterk rolletolkning av den alkoholiserte farsrollen signert Sverre Bentzen, og en følelsesladd Aksel Hennie som sønnen med de store hemmeligheter. Bentzen gjør en av sine beste rolletolkninger i teatret, og hans lange monolog mot slutten av andre akt står det stor respekt av. Sannhetens time står for døren.
Det spilles på alle strenger. Løgnere blir tydeligere og tydeligere, maskene faller og det vidunderlige skjer. Den siste halve timen er et høydepunkt man sjelden opplever. Det knyter seg i magen, man ler hysterisk med en vond etterfølgende følelse av sårhet og man dras med i familiens undergang og interne oppgjør. Selv minnene fra Britt Langlies “Två små fåglar på en gren” får oss ikke til å smile. Dette er Norén på sitt aller sterkeste. Dette er skuespillet som vokser etter hvert som tiden går, og annen akts første scene setter standarden for det som skal komme.
